Smørbukk og sukkersmokken

I skrivende stund sitter jeg installert i sofaen med et laptopbord kjøpt brukt på finn.no foran meg og en slapp ammepute rundt livet (også kjøpt brukt på Finn). På puten ligger en fire uker gammel baby og suger på en klissete smokk dyppet i sukkervann som jeg desperat har forsøkt å få ham til å elske. De siste kveldene har vi hatt baby bootcamp, smokk-edition, som kort sagt har gått ut på at jeg dypper smokken i sukkervann og trykker den bestemt mot munnen hans, mens han, etter å ha gjort anskrik og antydninger til brekninger, motvillig sutter litt på tutten før han mister den etter en kort stund. Så starter vi hele runddansen på nytt igjen. Babymishandling? Det sier mannen min også. Selv føler det er litt i gråsonen. Litt som når man holder fast barna og brekker munnen deres åpen for å pusse tennene. Det er ikke noe kjekt, men man tenker man gjør det for deres eget beste. Og jeg tenker: Han kommer til å bli så inmari glad i den smokken hvis han bare skjønner hvordan den funker: En alltid villig og tilgjengelig pupp som han kan suge til krampa tar ham.

Vel, nå lyver jeg litt. Mine motiver er ikke fullt så edle. Det er jo først og frems mine egne behov og brystknopper jeg tenker på. Babyen har nemlig allerede en døgnåpen puppestasjon (tror han) som han har benyttet seg av flittig: Meg. Jeg hadde faktisk egentlig forsont meg med å ha fått en smokkefri baby. «Ikke få panikk, dette går bra» messet jeg til meg selv, og forsøkte å fokusere på det positive: Ingen avvenning. Ingen smokkeleting om natten. Helt til jeg var på første barseltreff på helsestasjonen… Jeg hadde gledet meg til å møte andre utslitte mødre med gulp på skulderen og melkeflekker på brystene. Så kunne vi utveksle historier om hvor slitsomme og urimelige babyene våre var, før vi med matte smil kunne vende hjem og tenke «Jeg er i det minste ikke alene.» Vel. Etter en kort presentasjon og fortelling om fødslene (huff og gru) spurte helsesøster om klokkeslett for siste amming før natten (min baby hadde allerede begynt å gråte og var koblet på puppen). – Halv ti, svarte den ene. – Halv tolv, svarte den andre. – Men da ammer jeg ikke før klokken seks om morningen igjen. – Flott, sier helsesøster. Så ser alle på meg. – Eh. Klokkeslett? Siste amming? Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg ammer ham fra middagstid til vi legger oss i elleve, tolv-tiden. Og sånn går nu dagan… He he…

Jeg kunne se forferdelsen i øynene på kvinnene i det jeg tappert forsøkte å le av avsløringen av mitt lille private helvete. – Han bruker deg som smokk! konstaterte helsesøster. Du må gi ham smokk! – Ja, jeg hadde det også slik, og holdt på på bli sprø, helt til vi begynte med smokk, betrodde en av mødrene meg. – Jeg har forsøkt men han vil ikke, sa jeg litt spakt. – – Ånei! sier helsesøster alvorlig. – Ett av mine barn tok ikke smokk, og jeg trodde virkeig jeg skulle bli gal. Jeg ville bare… Her gjorde hun bevegelser med hendene som jeg forstod skulle illustrere at hun bokset babyen i ansiktet med knyttneven. Jeg kjente angsten jeg hadde forsøkt å stagge vokse i magen. Babyen smattet på puppen og kroet seg. – Men, har dere noen tips for å få ham til å ta smokk? Er det noe jeg kan gjøre? Helsesøster rister alvorlig på hodet. – Nei, det er ingenting du kan gjøre. Jeg så rådvill rundt meg, og de andre mødrene unngikk blikket mitt. Jeg stirret i gulvet og kinnene brant. Babyen suttet stadig på brystet, som nå begynte å bli rimelig sårt. Det gjenstod bare for helsesøster å fylle inn vekten på barna i helsekortet, før vi kunne gå. V. var sistemann. – Å, du har nå virkelig tatt for deg du, V., sier hun, og rekker meg kortet. 5 kg. Det er en økning på 50% av kroppsvekten siden forrige gang jeg veide ham. Han er mye større enn de to andre babyene som er eldre enn ham. Det er lett å se. Smatt, smatt, svarer V. Jeg kobler monsterbabyen fra krana og balanserer han med en hånd mens jeg forsøker å kneppe igjen amme-BHen. Helsesøster tar ham og løfter ham opp til ansiktet sitt. – Du må ikke bruke mamma som smokk! Nei! Hører du? Det går ikke. Stakkars mamma! Jeg får tilbake smørbukk og tusler mot utgangen.

Men en gang jeg er ute av døren ringer jeg mamma og begynner å hikste inn i rører. – Han tar ikke smokk mamma! Og han bare spiser og spiser. Og de andre på gruppen sover om natten og ammer etter klokkeslett. Og de sier jeg kommer til å bli gal hvis dette fortsetter. Jeg kommer til å bli gal! Hører du?

Etter å ha slått fast at det var en særdeles usjarmerende helsesøster jeg hadde fått tildelt på helsestasjonen, foreslo mamma at jeg skulle møte utfordringen løsningsorientert og med kampvilje. – Google «Hva gjør jeg når babyen bare spiser og spiser og ikke vil ha smokk» og se hva slags treff du får, sa mamma. – Det er sikkert noen som har opplevd dette før deg. – Nei, vi er utskudd, mamma. Freaks of nature. Du skulle sett hvordan de så på meg. Jeg kunne høre at de tenkte at de var glad de ikke hadde babyen min. Hun ene hadde brukt tre døgn på å føde, fikk ikke smertestillende på sykehuset og ble til sist forløst med saks og sugekopp. Og hun syntes syns på MEG. – Så, så, sa mamma. – Hva med å forsøke tvang? Hold fast smokken til han MÅ ta den. Ikke gi deg!

Etter telefonsamtalen kom jeg plutselig på at min mor hadde rådet meg til å skru på radioen eller støvsugeren da jeg klaget over at min førstefødte gråt mye. – Etter 20 min kan du skru av og høre om hun fremdeles gråter. Vi har nok nokså ulikt syn på barneoppdragelse. Men jeg er desperat. Så her sitter jeg da. Med et decilitermål med sukkervann, smokk og smørbukk. Sukkervannet kom jeg på selv. Jeg husker en jordmor sa en gang at noen babyer er skikkelig godtegriser som helst vil ligge og smatte på litt søtsmak dagen lang, så det gjelder kanskje å sukre pillen? Vi gjør fremskritt. Nå kan han sutte litt på smokken uten at jeg holder den fast, og jeg kan ofte putte den tilbake uten store protester når vi først bare har kommet i gang. Jeg har også lovet sjelen min til djevelen om Bubba the Hut blir en smokker, så nå håper jeg dealen går i boks.

Advertisements

4 Comments Add yours

  1. Ingrid sier:

    Hei! Fin og morsom blogg du har! Vil bare si at det finnes noen håpløse helsesøstre der ute. Mitt beste råd er å nikke og smile og la det passere. Kanskje lettere sagt en gjort.

    Min yngste tok heller ikke smokk – han ammet til han brakk seg, igjen og igjen og igjen. Har aldri sett en unge gulpe så mye. En halvliter om gangen, føltes det som. Fordelen: Mindre mas etter smokk (ingen mas etter smokk, faktisk!)

    Lykke til med babytiden! Du har sikkert hørt det før, til det kjedsommelige, men det blir bedre. Og litt verre. Alt ettersom.

    Lik

    1. Takk for det! Ja, det finnes nok håpløse helsesøstre, men det sagt så skulle det heller ikke så mye til for å vippe meg av pinnen den første tiden etter fødselen. Helsesøster med litt dårlige antenner og nybakt mor med overfølsomt signalapparat = veldig dårlig kombo. Og du: Jeg blir aldri lei av å høre at det blir bedre. Alt godt til deg og dine.

      Lik

  2. NavnløseNora sier:

    Nå har jeg nesten vekket lillegutt, som ligger og sover og sutter og smiler og fiser ved puppen i dette øyeblikk, med intens fnising flere ganger – for en eventyrlig fortellerevne du har! Jeg har også en baby som anser smokken for å være en uverdig kopi av puppen. Han kan godt ha den i munnen noen strakser, men deretter blir den en gjenstand for den dypeste forakt, og han er ikke så sjenert at han ikke hyler til Puppen er på plass igjen. Jeg har skjønt at noen har babyer som sover alene og spiser hver tredje time, men sånne babyer lager ikke jeg. Nå vet jeg jo det, men da jeg fikk baby nummer 1, ble jeg dypt sjokkert, for å si det veldig mildt. Mitt bidrag til samfunnet er å fortelle de jeg kjenner, og i hvert fall de som ikke har barn enda, at alle babyer ikke er sovebabyer og at å få en baby dumpet ned i fanget (for ikke å nevne hvor den kommer ut :O) kan medføre at hele verden settes i brann og at du er eneste brannmann på jobb det året.

    Lik

    1. Takk for kompliment, jeg blir så glad! Og takk for at du leser. Godt du nå vet at du ikke lager sånne enkle babyer. Jeg tror mye av hemmeligheten til overlevelse er aksept, forståelse og empati. Og da snakker jeg ikke bare om andre mennesker, men at man faktisk er raus med seg selv, og ikke bruker alle døgnets timer på å tenke på hvordan det SKULLE vært, og hva man gjør feil. Jeg øver meg på det hver eneste dag.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s