Sov når babyen sover!

…og andre gode råd som kan forsvare drap i affekt.

Søndag forrige uke befant jeg meg i en park med en andedam som jeg trillet rundt og rundt og rundt før jeg endelig festet headsettet på telefonen og trykket på «Mamma» i kontaktlisten.

– Hallo?

– Hei. Det er meg.

– Hei, hei!

Det var alt hun rakk å si før jeg begynte å hyle og hulke inn i røret.

– Unnskyld. *Hulk, hulk* – Jeg må bare gråte litt. *Vræl*

Som vanlig sa hun noe om at det er i orden, det er det mammer er til for, eller noe trøstende i den duren. Den siste timen hadde jeg hisset meg mer og mer opp for hver runde rundt dammen, og til slutt holdt jeg det ikke ut lenger, det måtte forløses:

– Sov når babyen sover! ropte jeg ut i luften mens jeg strammet grepet om håndtaket på barnevognen.

– Hva? sa min mor.

– Det er det alle sier! På helsestasjonen, i butikken, på sykehuset, i nettartiklene, i bøkene… Sov når babyen sover!

– Ja? Hva er galt med det?

– Jammen… *Hulk, hulk* – Hva slags babyer har de da? Og hva slags baby har jeg?! Når alle sier det, hva slags baby har jeg da? Er det helt annerledes for alle andre? Jeg kan ikke sove mens jeg triller vognen. Og jeg kan ikke sove mens jeg går tur med bæresele. Og jeg kan ikke sove mens jeg står på stuegulvet og kneiser med ham i et sjal. Hvis folk kan sove mens babyen sover, betyr det at alle andre kan legge fra seg babyen et sted også har de fri i en time, eller fire?

Her sprakk stemmen min igjen fordi jeg syntes det hørtes så fryktelig urettferdig ut. For en luksus! For et liv! Om det var slik det var, kunne jeg fått ti babyer. Eller tyve! Herregud så mye jeg skulle fått gjort om jeg bare hadde en av de andres babyer. Å, så misunnelig jeg var. Glem å synes synd på hun i barselgruppen som hadde rier i tre døgn, trykkveer i tre timer og ble forløst med tang og saks. I følge mine beregninger hadde hun nå faktisk tid til både å støvsuge stua, en høneblund og en dusj. Jeg kunne kjenne min egen kroppsodør stige opp fra kragen på allværsjakken. Forrige gang jeg forsøkte å dusje skrek V. så ille at jeg bare fikk skylt ut halvparten av sjampoen. Balsam kan jeg bare drømme om, og både peelingkremer og dyre oljer kommer til å bli harskt før jeg får brukt de igjen. Å, tapte singelliv der jeg kunne komme kokosluktende ut fra to timer på badet, sjenke i et glass vin på kjøkkenet og hinte til kjæresten at jeg ikke hadde undertøy under morgenkåpen.

– Har du forsøkt det med støvsugeren?

– Mamma, man gjør ikke slikt lenger. I dag kaller man det barnemishandling.

– Herregud. Jeg har oppdratt tre unger, og det gikk jo bra med dere.

– Mamma, jeg går på dobbelt dose psytofarmaka og er en høyfrekvent pasient hos et psykiatrisk akutteam. Jeg tror ikke du skal bruke meg som trumfkort.

– To av tre da.

– Takk.

– Av og til må man bruke folkevett og ikke høre på all ekspertisen. Dere leser dere fordervet. Hadde dere studert litt mindre hadde det kanskje vært igjen litt plass til sunn fornuft.

– Mamma. Jeg kommer ikke til å skru på støvsugeren og la V. ligge og skrike til han svimer av.

– Neivel. Nei, da vet jeg ikke.

– Mamma, alle sier at det er så viktig at jeg får avlastning. At jeg tar vare på meg selv i dette, og gir meg selv lov til å ta pauser og ta i mot hjelp. De sier det sakte og tydelig mens de stirrer medfølelnde på meg, så jeg skal forstå alvoret. Også legger de gjerne til at jeg må sove når babyen sover, og ikke begynne med husvasken og være «flink pike». Som om de vet noe om meg. Men herregud, om V. bare sov en time er husvasken det SISTE jeg ville gjort. Problemet er at han gjør ikke det. Han sover ikke hvis ikke jeg er i aktivitet. Og tillate meg selv pauser? Tillate? Som om det er jeg som er problemet her? Jeg skulle faen meg gitt meg selv et sabbatsår jeg hvis jeg bare kunne. Men jeg kan ikke det. Jeg skjønner ikke hvor alle disse velmente rådene kommer fra. Jeg føler meg så ensom!

– Jeg skjønner det jenta mi. Jeg skjønner det. *Stille*

Jeg vet jo godt at mamma igrunn ikke har så mye å komme med når det gjelder å bote på ensomheten. Hun har messet de samme rådene selv. Det vil si, hun bruker seg selv som eksempel, og har alltid fått det å bedrive barnepass og oppdragelse til å høres ut som verdens enkleste jobb: «Når andre skulle skynte seg å vaske og rydde var jeg kjempeflink: Når barna hadde lagt seg hentet jeg meg et ukeblad og la meg ned på sofaen og koste meg med en kopp te, litt lesing og en høneblund. Da var jeg opplagt og uthvilt til de skulle stå opp.» Det hører også med til historien at hun aldri visste om vi hadde våknet eller ikke før hun sjekket, fordi vi bare lå og kikket og smilte. Virkelig? En del av meg nekter å ta anekdotene for god fisk («Første gang helsesøster kom på hjemmebesøk utbrøt hun «Nei her har jeg visst ingenting å gjøre» fordi alt var pur idyll»), mens en annen del av meg tenker at det er slik det er for absolutt alle andre. Hvordan kan man ellers forklare noen av kommentarene folk klarer å lire av seg? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt varianter av denne: «Du må nyte denne tiden mens du kan, det går så fort!». Jeg smiler og nikker og svelger, og inni meg tenker jeg hvor mye jeg lengter etter at denne tiden skal være forbi, og at jeg sitter fast i mitt personlige helvete der dagene, timene og minuttene bare sniler seg avgårde som brunsneglen i komposthaugen. Det beste tilfellet av dette verbale overfallet som alle mødre utsettes for er kanskje i skranken på den psykiatriske poliklinikken. Resepsjonisten ble så betuttet av den lille babyen at hun forlot posten og løp ut i venteværelset for å klappe og stryke på V. og fortelle meg hvor heldig jeg er, og hvor fin tid jeg har foran meg. Hun mente selvfølgelig bare godt, men jeg tenker jo også at dersom du er pasient hos akutteamet på en psykiatrisk poliklinikk og du kommer med en nesten nyfødt baby så er vel oddsene for at det gjelder en fødselsdepresjon ganske høye? Jeg smilte og spilte rollen som nyforelsket mor, som er det som forventes av en kvinne som nettopp har født. Til og med da hun sa han var utrolig snill og spurte om han aldri laget så mye som en lyd, lo jeg kjekt og innrømmet at joda, det hender jo han gir lyd fra seg, he he…

Morskapet er så komplisert at selv velmente råd kan kjennes som en kniv i ryggen for en som er utslitt, fortvilet og redd. Og ensom. Jeg kan umulig være helt alene om å kjenne det slik, selv om det er det jeg frykter aller mest.

Advertisements

14 Comments Add yours

  1. Kristine sier:

    Som å lese om meg selv for 3-6 mnd siden, jeg ble ikke galt selv om jeg trodde det, det går mye bedre, men det er fortsatt slitsomt. Hold ut! Bra jobba og bra at du bærer! Stor klem

    Lik

    1. Hei Kristine, takk, og godt å høre! Om jeg ikke hadde hadde kommet på at jeg kunne bære ham, vet jeg ikke helt hva vi skulle gjort. Klem tilbake.

      Lik

  2. Siw sier:

    Jeg er også blitt mor for andre gang i slutten av mai. Hun lurte meg godt for de første ukene for da var hun et prakteksemplar av en sovebaby. Jeg ammet, la henne ned og sannelig sov hun mange timer til i ro og mak. Ingen byssing, vugging eller trilling. Hun kunne til og med sovne av seg selv. High five til mammaselvtilliten. Denne gangen hadde jeg sannelig gjort alt riktig fra starten av…

    Vel, i dag gikk jeg konstant i 2.5 time så baby skulle få seg en lang dupp. Leste at Sove-Karin mente at 30-min dupper ikke var godkjent som søvn og da gjør jeg alt for å forlenge duppene, som selvfølgelig ikke er lenger enn 30 min (til nød 40), med mindre baby er i bevegelse. Dette har gått på selvtilliten løs og her om dagen brøt jeg sammen foran mannen min. Dette skulle jeg jo klare perfekt denne gangen, men nei. Selv ikke når jeg gjør alt rett får jeg det til (er tankene som stadig vekk plager meg). Er medlem i en termingruppe på nett hvor det virker som flertallet har babyer som sover natta rundt, samt mange timer om gangen i stillestående vogn flere ganger om dagen. De er uthvilte og lykkelige («eeeelsker å være mamma, spedbarnstiden er toppen av lykke altså») og her sitter jeg og er på desperat jakt etter å føle samhørighet med noen som har det som meg. Trenger jeg å si at bloggen din faktisk var den nødblussen i mørket jeg trengte? Felles skjebne, felles trøst. Så, fortsett å blogge og vit – vi er flere i samme båt! 🙂

    Lik

    1. Kjære Siw,
      dette høres ut som meg! Begge mine barn var lure-babyer, som sov og sov i to uker, før de avslørte sine sanne jeg… Jeg mistenker de for å ha samlet krefter til tiden som skulle komme. Termingruppe på nett? Det høres ikke bra ut. Min erfaring er at alt som deles på internett av barselliv er redigerte versjoner av overskudd. Det sagt så var min real-life-barselgruppe ille nok. – Har noen av deres fått kolikk? spurte den ene. Jeg turte ikke si noe, for jeg tenkte at her kommer en skrekkhistorie. Helsesøster spør: – Har din? – Jeg vet ikke. Det kan virke som hun har vondt innimellom. Like etterpå knirker babyen i søvne og vrir på hodet før den sover videre. – Se der! Der! Det er det jeg mener. Som om hun har vondt… – Det der er ikke kolikk, sier helsesøster.

      Lik

  3. Hilde sier:

    Har også en som Siw har. I starten kunne jeg nesten kaste henne fra meg, og hun sov. Og sov og sov. Nå kreves det litt innsats, men dog, mye mye mindre enn med hennes eldre søster.

    Mitt triks er å amme henne liggende i søvn i en stor seng. (Joda, med god avstand til kanten, seff.). Så lirker jeg meg unna. Men klart, noen babyer våkner bare en tenker på å flytte seg. En i barselgruppa mi er sånn. Mens to andre babyer i barselgruppa bare knirker litt for å si fra at de er trøtte, og så går mor og legger dem i stillestående vogn, og der SOVNER de. Rare greier.

    Har alltid tenkt at det er et triks jeg ikke har fått til, og min egen mor tror jeg har ødelagt sjansen for å venne ungen til vogn, som hun sier. Hun var også en slik tekopp-mens-ungen-sover-i-vogna-rett-utafor-døra-mor.

    Men shit au, jeg var heldig med ungen denne gangen. Jeg kan nemlig amme henne i søvn og liste meg unna. Hun kan kanskje sove litt i rullende vogn. Det er slik det er. Flaks. Ikke skills. Flaks. Flaks. Flaks. (Prøver å gjenta det så mange ganger at jeg tror det selv, men egentlig så tror jeg mest på min egen mor; at jeg har føkka det opp.)

    Ellers takk for forfriskende blogg! Håper virkelig barseltida di går fort, for da blir den fortere ferdig. Sånn tenkte jeg med min første. Den nyte-greia skjønte jeg jo ikke.

    Lik

    1. Kjære Hilde,
      jeg er veldig glad for å høre at du har funnet noen overlevelsestriks. Jeg har selv forsøkt «pupp-og-stikk» en del ganger uten hell: Jeg forsøker meg på å fort som fy erstatte puppe-puten med en varm dyne som støtter opp, litt som tryllekunstneren som drar duken av et fulldekket bord, men baby lar seg ikke lure. Jeg tror det er det som kalles «The replacement»: https://www.youtube.com/watch?v=P9ANB-ccfb0

      Takk for ønsker om en rask barseltid. Måtte ditt amme-i-søvn-triks aldri svikte deg, og gi deg ro og søvn og tid til litt søppelTV i din barseltid.

      PS. Hva ER det med disse mødrene og troen på oppdragelse av disse småttisene som er fullstendig ute av stand til å ta imot instrukser? Jeg har forsøkt å forklare min mor igjen og igjen at om det hadde eksistert en måte å lære et spedbarn å være enkel, så hadde jeg gjort det for en stund siden. Du har ikke føkka det opp.

      Lik

  4. Å milde himmel som jeg elsker denne bloggen. Sitter selv med en treåring og en fire måneder gammel baby og har begynt å samle på bloggposter, men så fant jeg denne bloggen. Fortsett å blogge! vi trenger deg!

    Lik

    1. Kjære Kristin, milde himmel som jeg elsker kommentaren din! Veldig godt å høre at andre får glede av mine raljeringer. Jeg skal fortsette til krampa tar meg (eller barnevernet)!

      Lik

  5. Lea sier:

    Dette er som å lese om vår eldste datter som nå er snart fire. Følelsen av å ikke bli forstått av dem rundt oss var virkelig en ekstra belastning i den slitsomme første tiden (og vi føler forsåvidt fremdeles på det). Det hjalp veldig da vi kom over termene «high need baby» og «spirited children» som beskrev vårt barn på en prikk. Datteren vår har fremdeles temperament og personlighetstrekk som driver oss til vanvidd, men samtidig gjør de samme personlighetstrekkene henne til en kjærlig, empatisk, nysgjerrig og kreativ jente. Og jeg tror at all den tiden og ekstra omsorgen som hun har krevd av oss har gjort at vi har et nærere forhold enn vi ellers hadde hatt. Lykke til i tiden fremover! Dere har et flott barn:)

    Lik

    1. Kjære Lea, takk for oppmuntring! Ja, high need kan jeg i allefall skrive under på, uten å ha lest mer om teorien. Fint å høre at det som krever mye også gir belønning. Det er vel igrunn det vi alle satser på når vi tar sjansen på å få barn, er det ikke?

      Lik

  6. Sylwia Oczkowska sier:

    Hei, det er helt spot on sånn som jeg hadde det for noen måneder siden. Det er jævlig tøft, og jeg var vel på randen av fødselsdepresjonen selv, men jeg klarer vel å se det humoristiske i det nå, og holder på å le meg i hjel når jeg leser innlegget. Det kommer nok du til å gjøre snart du også 😛 Nå er babyen min 10 mnd og det går mye bedre, men har selv fått de samme velmenende råd og alle lurte på hva slags baby det var jeg hadde. Jeg kan faktisk ikke tro at alle andre babyer er så «snille» (ja, ref det andre innlegget ditt), mens våre er «slemme». Jeg har vel konkludert med at alle de andre må ha vært i så heftig ammetåke at de helt har fortrengt hvordan det var å være nybakt mor. 😛

    Lik

    1. Kjære Sylwia, godt å høre du kan le nå. Jeg ler litt selv også. Også gråter jeg litt. Også ler jeg litt. Også gråter jeg. Det blir mer latter og mindre tårer etterhvert som tiden går. Jeg er nå helt overbevist om at det finnes en biologisk mekanisme som utsletter alle vonde minner fra barseltiden, og lar de gode bli værende. Det er jo stort sett et gode, bortsett fra de stakkars småbarnsmødrene som tror de er de eneste i hele verden som ikke svever på en babyrosa sky.

      Lik

  7. Mammamonster sier:

    Som å lese om meg selv for 3 år siden. Ny baby nå, hun er heller ikke en sovebaby, men vesentlig bedre enn førstemann. Hun sov nemlig ikke i det hele tatt på dagtid. Og jeg ble gal og trodde babyen min skulle få hjerneskade av for lite søvn. Karin Nap-haug kan ta seg en bolle… Skal ikke 30 minutt telle som søvn?!? Førstemann sliter fortsatt litt med søvnen, men det blir gradvis bedre. Minstejenta får styre ting sjæl…men jeg er stadig frustrert, ja! Men ALT er bedre enn første gang. Og jeg kjenner igjen scenen fra psykologen! Huff og haha. Hvorfor tror du at jeg er her, liksom?!? Kjærleik til deg og dine!

    Lik

  8. Det ordner seg vel... sier:

    Artig aa lese, og saa sant! Har hatt 2 babyer, og ingen av de to var et sovebarn. Nummer 1 var allerede en spesialist i kveldsgrating (2-3 timer i en strekk), men nummer 2 var enda verre: 8 timer i en strekk (foerst midt paa natta, deretter eksakt fra 16.00 til 24.00 og dette HVER DAG i de foerste 8 uker – da var slutt). Begge sov i senga var, fordi ingen ville sove alene. Gode raad «la dem skrike litt, de blir troett og sover da» endte med 2 til 3 timers skriking og til slutt endte de opp i vaar seng, fordi jeg fryktet et besoek av barnevernet etterhvert… Lirke unna etter amming: glem it! Saa i 4 aar har jeg sovet kveldstimene i min seng ved siden av et barn – mens faren satt i sofa… Hugging, baering , bilkjoring, you name it! Faren har kjoert til Sverige og tilbake met gutten, og det ble mange trilleturer, alle uten mye hell. Det tok 10 aar foer vi kunne si: naa klarer alle aa sove gjennom hele natta i sin egen seng, yes! Nummer 1 var en langvokst og sterk gutt og bestandig sulten – ogsaa om natta (og neida: groet hjalp ikke, sulten ble han bestandig!). I tillegg var han i aarevis vaaken om 4.30 (ja sant!) og kunne ikke sove lenger (heller ikke i foreldres seng). Selv etter 6 aar i vaar seng, ville Nummer 2 ikke bli liggende i egen seng og kom hver natt snikende i senga var – etterhvert orker en ikke lenger aa vakne… Og de var aldri troett: etter fulle barnehagedager (7.00-16.30) og fulle arbeidsuker sov ingen av dem i bilen eller i sofa. Ved sengetida var det minstens 1, oftest 2 timer opp og ned trappa til et barnerom for aa avslutte enhver aktivitet. Ekte Duracell kaniner. Naa er de fine ungdom (10 og 13 aar) – og fremdeles har de lite sovnbehov. Vi er alle vaaken senest kl 7.30 i helga (og de maa legge seg cirka 21.00-21.30, men i realiteten sover de neppe foer oss kl 22.30-23.00). Nummer 1 er fremdeles sulten hele kvelden, er fysisk sterk og har svaert god utholdenhet; og Nummer 2 er fysisk kjemperask og saa kreative at det aldri blir stopp . Det som er saa fint da: nesten hver kveld lager Nummer 2 fine tegninger og takkeord og poesi for oss, som vi finner paa senga naar vi legger oss… Det ser ut til aa vaere prisen for aa ha et begavet barn, i dette tilfellet her. Voksentid??? Foerst har de i aarevis okkupert vaare kvelder, og naa blir de saa store at de snart legger seg senere enn oss… Vi maa vel haape at de en dag forlater hotel-mama, men vi trenger noen aar til med taalmodighet.
    Til sammenligning: sostra mi har 5 barn og de foerste 4 ble kalt «vanskelig» saa snart de en natt ikke sov 6 timer i strekk … Hun ble vel testet med nummer 5, som var mere lik mine barn: aldri ro og fred – aldri er et stort ord, fordi han klarer fremdeles aa sove 4 timer i strekk – men de er ikke vant til aa vaere vaaken HVER natt minst 2 ganger og naa er mor/far (virklig) utslitt. Det eneste jeg kunne svare var «velkom i verden min 😉 , derfor trengte jeg ikke flere enn to :-0 »

    Konklusjon: du kan ikke tvinge et barn til sovn!!!!! HVIS du er heldig, sover de horizontalt uten mer. Er du fremdeles lykkelig da kan du sove samme med dem – men du har ingen garanti for aa faa et slikt barn. Og nei, det skyldes ikke noedvendigvis daarlig barneoppdragelsen heller… kanskje du har fatt et barn med en egen vilje?? Kanskje barnet ditt trenger mere mat enn «vanlig» og er faktisk sulten klokka rundt? Kanskje barnet er rett og slett ikke fort sliten?? Kanskje barnet ditt passer ikke i et vanlig A4 (som f.e. min nummer 2)?

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s