Sov når babyen sover!

…og andre gode råd som kan forsvare drap i affekt.

Søndag forrige uke befant jeg meg i en park med en andedam som jeg trillet rundt og rundt og rundt før jeg endelig festet headsettet på telefonen og trykket på «Mamma» i kontaktlisten.

– Hallo?

– Hei. Det er meg.

– Hei, hei!

Det var alt hun rakk å si før jeg begynte å hyle og hulke inn i røret.

– Unnskyld. *Hulk, hulk* – Jeg må bare gråte litt. *Vræl*

Som vanlig sa hun noe om at det er i orden, det er det mammer er til for, eller noe trøstende i den duren. Den siste timen hadde jeg hisset meg mer og mer opp for hver runde rundt dammen, og til slutt holdt jeg det ikke ut lenger, det måtte forløses:

– Sov når babyen sover! ropte jeg ut i luften mens jeg strammet grepet om håndtaket på barnevognen.

– Hva? sa min mor.

– Det er det alle sier! På helsestasjonen, i butikken, på sykehuset, i nettartiklene, i bøkene… Sov når babyen sover!

– Ja? Hva er galt med det?

– Jammen… *Hulk, hulk* – Hva slags babyer har de da? Og hva slags baby har jeg?! Når alle sier det, hva slags baby har jeg da? Er det helt annerledes for alle andre? Jeg kan ikke sove mens jeg triller vognen. Og jeg kan ikke sove mens jeg går tur med bæresele. Og jeg kan ikke sove mens jeg står på stuegulvet og kneiser med ham i et sjal. Hvis folk kan sove mens babyen sover, betyr det at alle andre kan legge fra seg babyen et sted også har de fri i en time, eller fire?

Her sprakk stemmen min igjen fordi jeg syntes det hørtes så fryktelig urettferdig ut. For en luksus! For et liv! Om det var slik det var, kunne jeg fått ti babyer. Eller tyve! Herregud så mye jeg skulle fått gjort om jeg bare hadde en av de andres babyer. Å, så misunnelig jeg var. Glem å synes synd på hun i barselgruppen som hadde rier i tre døgn, trykkveer i tre timer og ble forløst med tang og saks. I følge mine beregninger hadde hun nå faktisk tid til både å støvsuge stua, en høneblund og en dusj. Jeg kunne kjenne min egen kroppsodør stige opp fra kragen på allværsjakken. Forrige gang jeg forsøkte å dusje skrek V. så ille at jeg bare fikk skylt ut halvparten av sjampoen. Balsam kan jeg bare drømme om, og både peelingkremer og dyre oljer kommer til å bli harskt før jeg får brukt de igjen. Å, tapte singelliv der jeg kunne komme kokosluktende ut fra to timer på badet, sjenke i et glass vin på kjøkkenet og hinte til kjæresten at jeg ikke hadde undertøy under morgenkåpen.

– Har du forsøkt det med støvsugeren?

– Mamma, man gjør ikke slikt lenger. I dag kaller man det barnemishandling.

– Herregud. Jeg har oppdratt tre unger, og det gikk jo bra med dere.

– Mamma, jeg går på dobbelt dose psytofarmaka og er en høyfrekvent pasient hos et psykiatrisk akutteam. Jeg tror ikke du skal bruke meg som trumfkort.

– To av tre da.

– Takk.

– Av og til må man bruke folkevett og ikke høre på all ekspertisen. Dere leser dere fordervet. Hadde dere studert litt mindre hadde det kanskje vært igjen litt plass til sunn fornuft.

– Mamma. Jeg kommer ikke til å skru på støvsugeren og la V. ligge og skrike til han svimer av.

– Neivel. Nei, da vet jeg ikke.

– Mamma, alle sier at det er så viktig at jeg får avlastning. At jeg tar vare på meg selv i dette, og gir meg selv lov til å ta pauser og ta i mot hjelp. De sier det sakte og tydelig mens de stirrer medfølelnde på meg, så jeg skal forstå alvoret. Også legger de gjerne til at jeg må sove når babyen sover, og ikke begynne med husvasken og være «flink pike». Som om de vet noe om meg. Men herregud, om V. bare sov en time er husvasken det SISTE jeg ville gjort. Problemet er at han gjør ikke det. Han sover ikke hvis ikke jeg er i aktivitet. Og tillate meg selv pauser? Tillate? Som om det er jeg som er problemet her? Jeg skulle faen meg gitt meg selv et sabbatsår jeg hvis jeg bare kunne. Men jeg kan ikke det. Jeg skjønner ikke hvor alle disse velmente rådene kommer fra. Jeg føler meg så ensom!

– Jeg skjønner det jenta mi. Jeg skjønner det. *Stille*

Jeg vet jo godt at mamma igrunn ikke har så mye å komme med når det gjelder å bote på ensomheten. Hun har messet de samme rådene selv. Det vil si, hun bruker seg selv som eksempel, og har alltid fått det å bedrive barnepass og oppdragelse til å høres ut som verdens enkleste jobb: «Når andre skulle skynte seg å vaske og rydde var jeg kjempeflink: Når barna hadde lagt seg hentet jeg meg et ukeblad og la meg ned på sofaen og koste meg med en kopp te, litt lesing og en høneblund. Da var jeg opplagt og uthvilt til de skulle stå opp.» Det hører også med til historien at hun aldri visste om vi hadde våknet eller ikke før hun sjekket, fordi vi bare lå og kikket og smilte. Virkelig? En del av meg nekter å ta anekdotene for god fisk («Første gang helsesøster kom på hjemmebesøk utbrøt hun «Nei her har jeg visst ingenting å gjøre» fordi alt var pur idyll»), mens en annen del av meg tenker at det er slik det er for absolutt alle andre. Hvordan kan man ellers forklare noen av kommentarene folk klarer å lire av seg? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt varianter av denne: «Du må nyte denne tiden mens du kan, det går så fort!». Jeg smiler og nikker og svelger, og inni meg tenker jeg hvor mye jeg lengter etter at denne tiden skal være forbi, og at jeg sitter fast i mitt personlige helvete der dagene, timene og minuttene bare sniler seg avgårde som brunsneglen i komposthaugen. Det beste tilfellet av dette verbale overfallet som alle mødre utsettes for er kanskje i skranken på den psykiatriske poliklinikken. Resepsjonisten ble så betuttet av den lille babyen at hun forlot posten og løp ut i venteværelset for å klappe og stryke på V. og fortelle meg hvor heldig jeg er, og hvor fin tid jeg har foran meg. Hun mente selvfølgelig bare godt, men jeg tenker jo også at dersom du er pasient hos akutteamet på en psykiatrisk poliklinikk og du kommer med en nesten nyfødt baby så er vel oddsene for at det gjelder en fødselsdepresjon ganske høye? Jeg smilte og spilte rollen som nyforelsket mor, som er det som forventes av en kvinne som nettopp har født. Til og med da hun sa han var utrolig snill og spurte om han aldri laget så mye som en lyd, lo jeg kjekt og innrømmet at joda, det hender jo han gir lyd fra seg, he he…

Morskapet er så komplisert at selv velmente råd kan kjennes som en kniv i ryggen for en som er utslitt, fortvilet og redd. Og ensom. Jeg kan umulig være helt alene om å kjenne det slik, selv om det er det jeg frykter aller mest.