Ground Control to Major Tom

Det er nok ikke unikt for morserfaringen at man kan bli ekstremt opptatt av andres vitnesbyrd. Slik er det når vi føler vi gjennomgår noe skjelsettende. Noe avgjørende. Man kan bli fryktelig ensporet opptatt av nettopp dette temaet, og å høre fra andre som har gjennomlevd det samme. Det handler om å søke et fellesskap. Å bli speilet: Jeg er ikke alene! Det finnes mennesker der ute som har opplevd dette før meg, og overlevd. Jeg er ikke fordømt til evig fortapelse!

Denne desperasjonen kan heldigvis avstedkomme noen positive bivirkninger: Genuint gode kulturopplevelser. Nå om dagen er jeg altetende når det kommer til litteratur, film og radio om morskap, så det blir mye ræl, men heldigvis også mye bra. Ved et fantastisk lykketreff kom jeg over podcasten «Longest shortest time» like etter jeg hadde fått mitt første barn. Jeg skal ikke si at radiojournalisten Hillary Frank reddet livet mitt, men det var definitivt en stor trøst og glede å trille den skumle lille skapningen i all slags vær (eneste måten å få henne til å sove) med dette radioprogrammet på øret. Så mange av stemmene satte ord på mange av mine erfaringer. Altså var det mange sjokkskadde gjester som undret seg over sin egen uvitenhet som barnløs, og hvor mye det er vi bare ikke snakker om når det gjelder foreldreskap.

De siste dagene har jeg gått tilbake til de gamle episodene for å se om det er noe jeg har glemt, eller for å forstå hva som traff meg så hardt. Og tilfeldigvis kom jeg over en episode som heter «My kid, the asshole», som er en samtale mellom verten og en venninne om den første tiden etter fødselen. Venninnen forteller at det var vanskelig for henne å knytte bånd til den nyfødte datteren, fordi hun gråt så mye og virket så genuint ulykkelig og misfornøyd hele tiden. Det eneste som roet henne var å sitte med henne i armene og sprette opp og ned på yogaballen. (Gjetter det ikke var så lett for henne «å sove når babyen sov» heller…) Hun syntes det var vanskelig å bli glad i noen som virker så misfornøyd og så for seg at hun hadde fått et barn som var kronisk deprimert, og kom til å kaste en mørk, ulykkelig sky over livet hennes. Vel. Det er vel ikke så vanskelig å gjette at jeg kjenner meg igjen i mye av dette. Og det er ikke det at jeg gleder meg storveis over andres ulykke, men av og til kan det være utrolig deilig å høre at andre lider samme skjebne.

Jeg tror at dette fellesskap og ensomhet blir så ekstremt viktig i denne sammenhengen på grunn av samfunnets forventninger og den standariserte fortellingen om morskap og barn. Ikke på noe annet tidpunkt i livet har jeg opplevd et slikt påtykk fra omgivelsene til å utvise glede og lykke. Det gjelder ikke bare fra nære og kjære, men også fra tilfeldige fremmede. Hver eneste dag opplever jeg at folk kommer bort til meg, på café, på turstien, på butikken eller på bussen, bare for å fortelle meg hvor heldig jeg er, og hvor glad jeg må være. Da er det lett å føle seg som et utskudd når man på innsiden kun kjenner på angst og uro. I verste fall kan det bli en bekreftelse på at det er noe galt med en.

Longest shortest time ga meg en opplevelse av fellesskap. Et slags klubbmedlemskap til foreningen for overveldede foreldre. Jeg kan anbefale særlig de tidlige episodene av serien (den har desverre tapt seg en del den siste tiden) til alle som vil høre overlevelseshistorier fra den kampen fødsel, barsel og foreldreskapet er.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s