Ammeri ammera

Om utfordringene ved å leve med en blodigle.

Da jeg var liten var jeg ekstremt tiltrukket av kattunger. Så søte! Jeg kunne observere dem i timesvis. Det ble også en innføring i kjærlighetens natur og den brutalt korte avstanden mellom elsk og hat. Kattungene pep og var sultne støtt, men mor var lunefull. Ofte fikk de suge seg fast i de lyserosa pattene og kose seg mens de små potene gikk som stempler på den myke mammamagen. Men nesten like ofte kunne kattemor daske til, eller sparke vekk, et lite nurk som kom for å spise. Andre ganger kunne hun reise seg midt i måltidet, riste av seg nøstene og bare stikke av. Og om det ble riktig mye mas kunne hun bite hardt over nakken på en unge og presse de ned i gulvet til de ble stille. Jeg var forbløffet over adferden. Hadde kattemor kanskje en liten hjerneskade? Neida, det er helt vanlig, forklarte en veterinær meg. Etter selv å ha forsøkt meg på denne øvelsen unik for oss pattedyr, kan jeg kjenne sympati for kattemor…

En av de (mange) tingene jeg var lykkelig uvitende om pre baby var den famøse ammegaloppen. Jeg hadde vel en ide om at man puttet puppen i munnen til babyen ca. hver tredje-fjerde time, også drakk de melk til de ble mette. Jeg leste igjennom en brosjyre jeg fikk av jordmor på helsestasjonen før min første fødsel: Putt brystknoppen på nesen til babyen når den er sulten for å få den til å åpne munnen, stapp så mye som mulig av vorten inn og la barnet suge til det er fornøyd. Åkei, I can do this, bring it on! Så feil kan man ta…

Jeg burde jo kanskje tatt hintet da jeg fikk opplyst at det er «åpen ammestasjon» (les akuttimer for desperate, søvnløse mødre) hver tirsdag på min lokale helsestasjon, samt en amme-poliklinikk på sykehuset vårt. Det er en grunn til dette: Amming er jævla komplisert og tøft. Det er så mye som kan gå galt, og når noe først går galt er det altoverskyggende fordi amming liksom er både babyen og mors hovedoppgave og primæraktivitet. Etter å ha lyttet til podcasten nevnt i forrige post har jeg også forstått at «lactation consultant» (altså amme-rådgiver) er et helt vanlig yrke i USA, og nybakte mødre har ofte sin helt egen person til å diskutere kun denne delen av babyens helse med. Veldig mye er bedre når det kommer til barselomsorg i Norge vs. USA, men akkurat denne servicen kunne jeg tenkt meg. Når du først opplever trøbbel er det nemlig et hav av mulige årsaker og så godt som umulig å bestemme hva som gjelder for deg. Da er det også veldig vanskelig å vite hvilke råd man skal følge, og bare for å gjøre det ennå bedre er de ofte motstridende. Eksempler på råd jeg har fått: Aldri ta babyen vekk fra puppen, men la den spise til det slipper brystet selv (ammepamflett utgitt av helsedirektoratet). Aldri la babyen suge mer enn 30 min, det er så lang tid det tar å tømme et bryst (jordmor på Kvinneklinikken). Aldri la barnet suge mer enn 10-15 min. Så godt som alt det svelger etter dette er luft (barnelege på helsestasjonen). La barnet selv regulere hvor ofte det vil spise og ikke følg klokken (ammekurs på helsestasjonen). Ikke legg babyen så ofte til brystet at han bruker deg som smokk (helsesøster, helsestasjonen). La barnet få spise så mye det vil, ikke begrens inntaket (annen barnelege, helsestasjonen). Ikke la babyen spise for mye og for ofte, for da kan det være han er urolig fordi han har vondt i magen (jordmor, helsestasjonen). Legg barnet tilbake til det samme brystet om han er urolig, for å være sikker på at han får den fete melken (helsesøster, helsestasjonen). Legg barnet til det andre brystet om han er urolig, for det kan være han er mer sulten (jormor, helsestasjonen). Jeg kunne fortsatt lenge, og det gjør jeg også i høylytte og sinte tirader når jeg er amme-frustrert. Man blir rådvill når ALT kan være feil… eller riktig. Eller feil. Eller riktig.

Med mitt første barn ga jeg til slutt opp. Jeg ble fullstendig paranoid, og satte henne til slutt på tilskudd. Da var det i allefall ikke noe JEG gjorde som forårsaket smerte eller uro eller frustrasjon. (I tillegg til tillegget kom også muligheten til å drikke vin hver kveld, som var et kjærkomment avbrekk fra nervene. Takk gud for alkoholens sløvende effekt.) Etter en stund forsøkte vi morsmelk igjen, og det så ut som hun tålte det helt fint. Men da hadde produksjonen gått ned, så det ble uansett mye tillegg. Og til sist ble hun så glad i flasken (hun slekter vel på sin mor) så hun gadd ikke puppe lenger. Da stod et drøyt halvår med pumping foran meg, da jeg ikke hadde samvittighet til å ikke gi henne morsmelk til hun passerte ett år. Jeg kunne sikkert regnet meg frem til hvor mange timer jeg har brukt på pumping i mitt liv, men jeg vil helst ikke. Lyden av pumpen var mitt livs soundtrack det halvåret. For ikke å snakke om duren fra mikrobølgeovnen der jeg steriliserte pumpedelene, flaskene og tutene. Skulle jeg ut å reise måtte jeg sette av halve kofferten til pumpeutstyr. En påskeferie jeg ikke hadde pumpet ofte nok, for å spare oppvask, fikk jeg bakteriell mastitt og jeg fylte flasker med blod og puss (vanligste diagnosen på storfe sa legen, som tilfeldigvis også var veterinær).

I skrivende stund er jeg i limbo (eller purgatoriet) med andremann. Jeg vil så nødig gå i samme ammefelle som med nummer én, og ende opp med pumpa igjen. Men jeg synes det er skikkelig tøft nå. Poden har mye magesmerter, og jeg har igjen blitt paranoid, overbevist om at så godt som alt jeg spiser og gjør er nettopp det som forårsaket skrikebygen denne gangen. Jeg er mistenksom til alt jeg putter i munnen, og snart har jeg snevret dietten inn til laktose og glutenfrie knekkebrød fra allergihyllen på Rema belagt med en vegansmøreost fra byens hippiebutikk basert på kokosfett (eller er det nettopp DETTE som lager mageknip?!). Det er fristende å kjøpe tillegg og fraskrive seg ansvaret, men så er man også utsatt for tilstrekkelig mye ammepropaganda til å føle seg som verdens verste mor, i så fall. Og nå vet jeg jo også hvor inmari mye jobb det kan bli (og dyrt!). Tiden vil bare vise hvem som har best stamina: Paranoian eller samvittigheten.

Like etter jeg hadde født min første datter møtte jeg en venninne på kafé som nettopp hadde fått nummer to. Jeg antar det var erfaringen som gjorde henne hakket mindre romantisk enn meg, og da jeg forsiktig sa det var litt vanskelig med ammingen, sammenliknet hun det med å ha en parasitt som sugde seg fast til kroppen i tide og utide. Selv hadde jeg tenkt på blodigle, og ble oppstemt og lettet over hvor like metaforene våre var. Og om definisjonen på parasitt er en organisme som nærer seg på andre organismer (verter) på bekostning av disse, så er det jo ikke så fryktelig feil heller.

 

Advertisements

12 Comments Add yours

  1. akvassnes sier:

    Hei! Ring en Ammehjelper og få skreddersøm for din situasjon! Du finner oss på Ammehjelpen.no

    Lik

    1. Takk for tips! Vet du om noen erfarne i Bergensområdet?

      Lik

  2. Nina Oddvik sier:

    Dette er SÅ på kornet!! Godt å lese at det er flere som forvirres og frustreres over motstridende råd! Parasitt-bildet passer særdeles bra. Selv føler jeg meg som et gissel av egne storproduserende fordeler for tiden, fanget i ammekjør med nr 2, uke 12, med er bredt utvalg «ammeutfordringer». «Kosestund for mor og barn». Neppe.

    Takk for fine og trøstende tekster!

    Lik

    1. Og takk for fin og trøstende kommentar! Godt å vite man er flere, tross alt. Ja, haha. Jeg husker min mor omtalte det som «en kosestund» for bare deg og barnet. Og jeg svarte ganske humørløst at «ikke dersom dere har den «stunden» absolutt hele tiden».

      Lik

  3. Sykt bra Heidi! Visste ikke at du hadde denne bloggen! Ærlighet varer lengst. Som min venninne sa: vi må være det dummeste pattedyret på jorden som ikke klarer å fø babyene våre uten profesjonell hjelp! Hilsen hun som gråtende ni-studerte videoen på ammehjelpen.no og tenkte: hva faen mener de med gaperefleks? Hilsen Silja fra helsestasjonen 🙂

    Lik

    1. Hei Silja, og takk! Ja, haha, husker jeg studerte de samme videoene og bare: Jeg er dødsglad hvis jeg får henne til å suge seg fast, å styre hva hun putter i munnen og hvordan hun suger er bare LANGT over mitt prestasjonsnivå. Jeg vet ikke om vi er de dummeste pattedyrene, men jeg følte meg rimelig håpløs da det stod på.

      Lik

  4. S. sier:

    Haha! Har også lest om at det kom til å bli amming hver tredje/fjerde time. Etter noen uker kom venninnen med tips: «du må forsøke å avlede ham og ikke la han amme oftere enn hver time». Det var amming døgnet rundt her i starten! 😛 I tillegg var det sykt vondt og trodde puppene mine kom til å dette av! Nå er han 10 mnd og jeg ammer kun natt, men det synger på siste verset kjenner jeg. Nå har krapylet begynt å bite nemlig… Så vi får se hvor lenge det blir.

    Lik

    1. Au, au, biting! Lille frekkas:) Forøvrig: avleding? Skulle likt å se det trikset som kunne avlede oppmerksomheten til V. etter han har bestemt at han vil spise NA!

      Lik

  5. Maria sier:

    Det er også viktig hvordan du har det selv – og du har to barn å være mamma for. Det å være mamma, også for små barn, er mye mer enn å amme. Jeg synes du bør gå for tillegg – eller bare morsmelkerstatning uten å ha noe dårlig samvittighet. Morsmelkerstatningen nå er veldig bra, og barnet ditt har allerede fått mye morsmelk. Som «min» helsesøster sa til meg – morsmelk er kanskje den aller beste melken, men morsmelkerstatning er ofte den beste løsningen.

    Lik

    1. Hei Maria,
      takk for omsorgen! Helsesøsteren din er nok inne på noe, tenker jeg. Det skinner vel kanskje igjennom at en av mine kjepphester er at mor ikke bare skal leve for barnet, men også ivareta sin egen helse. Det er jo også godt for barnet å ha en glad mor. Jeg holder ut med ammingen enn så lenge, men om jeg opplever at det setter en alvorlig demper på livskvaliteten min, kommer jeg til å slutte.

      Lik

  6. Fullpumpemamma sier:

    Så fantastisk å lese dette! Babisen her i huset er 10 uker. De tre første ammet jeg med skjold, som resulterte i voldsomme magesmerter og konstant hyling døgnet rundt. I ren frustrasjon gikk vi over på flasking. Dette ble nærmest en mirakelkur for babyen, og vi kunne faktisk sove i inntil tre timer i strekk uten at hun måtte ligge oppå oss om natten! Nå er jeg på syvende uke med fullpumping og er veldig på tanken: «Hvor mye lenger orker jeg dette?», for det er virkelig en massiv jobb. Men så ligger det stemplet i bakhodet at jeg må jo gi morsmelk, for det er den viktigste næringen for babyen. Gir jeg erstatning er ikke det godt nok. Jeg har jo tross alt melk, så det er kun latskap hvis jeg slutter å pumpe.

    Lik

    1. Å kjære deg, la meg bare få si dette: det er IKKE latskap hvis du slutter å pumpe. Det er snakk om overlevelse, livskvalitet og egenomsorg. All ære til de som «fullammer» med pumping, men det bør ikke være et krav. Det er som du sier en MASSIV jobb. Nå skal ikke jeg komme med råd… men nå gjør jeg det likevel: Du kan jo vurdere om du kan overskue å pumpe én eller to ganger om dagen, så poden fremdeles får morsmelk og alt som er bra, men at du ikke sliter deg ut. Jeg endte opp med å kombinere pumping og morsmelkerstatning til min datter. Det var fremdeles helsikkes mye jobb, men ikke så ille som om jeg skulle gitt morsmelk alene. Uansett hva du velger så tror jeg det ligger mye god omsorg for barnet ditt i egenomsorg.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s