En skjebnefelle!

Eller er jeg egentlig en mann?

Noen har skrevet bloggen min før meg! I går kom jeg over The reluctant father. En blogg og fotobok av Philip Toledano. Og selv om han strengt tatt kaller seg motvillig og ikke ambivalent, har vi mye til felles.

Det er særlig hans beskrivelse av distansen mellom sin egen opplevelse, og samfunnets forventninger som treffer meg. På film etterfølges fødselen med tårer, ekstatisk lykke og taus beundring. Vi har blitt fortalt at det er det største man kan oppleve, den beste dagen i ens liv, og de eneste som får lov til å si noe annet er de som ikke har fått barn (Gud nåde deg om du er kvinne og du i et portrettintervju ikke legger til «bortsett fra å få barn» om du skal beskrive noe annet som det største). Toledano innrømmer at han igrunn ikke kjente den umiddelbar bølge av kjærlighet. Det samme gjelder for tiden i etterkant. Her er min favorittpassage fra boken:

To future fathers: When you’re asked how you like being a new dad, follow this script to the letter.

Q: So, how do you like being a father? Do you love it?

A: (EYES MISTING OVER SLIGHTLY, AS YOU REACH FOR A HANKIE)

I’m amazed at the miracle of life. She’s so precious! I could look at her all day!’

I resented the enormous cultural pressure that demanded only one response from me. 

When I told people I didn’t like it very much, their faces would wrinkle like a walnut. They’d look at me as though I’d taken off all my clothes, and the results were slightly unpleasant.

Philip Toledano er fotograf av yrke, og som så mange kreative sjeler gjør han erfaringen til et kunstprosjekt. Han tilbringer barseltiden (foruten å tro han skal bli gal av griningen) med å ta mindre flatterende av sin datter. Det beste er kanskje coverfotoet som kan sende grøssninger nedover ryggen til enhver som desperat har forsøkt å stagge infernask babygråt. Dette er også bildet han viste venner og bekjente, og han fikk det trykket på tallerkner og handlenett (til hans kone enorme fortvilelse).

 

skrik
En porsjon kollikk, anyone?

Men det ordner seg for slemme gutter, og det går bra til sist. Toledano forelsker seg hodestups i sitt avkom og bruker nesten en like stor del av boken på å unnskylde seg, og vise nydelige bilder av en litt eldre datter samtidig som han forsikrer oss om at han har gitt avkall på all tidligere kynisme og distanse:

When I meet other parents, I lunge for the iphone. I can’t WAIT to bore people.

‘Look, I know you don’t like baby pictures, but Loulou is different!’

I’m that sad stastistic. The proud father.

Og godt er det. Vi er vel ikke klare for en humoristisk fotobok om tilknytning som aldri finner sted, eller fødselsdepresjoner som aldri går over. Vi trenger håp og et lys i enden av tunnelen. Men en del av meg kan ikke hjelpe for å føle at Toledano feiger ut i det en euforisk sentimentalitet overtar ham. ALT er kjærlighet og forsoning. Feilen lå hos far og ingen andre. Det tar litt brodden av samfunnskritikken og forventningene om den altoppslukende dediksjonen og kjærligheten. Jeg tenker det kan være plass til litt ambivalens, uten at man med det indikerer at man elsker barna sine mindre av den grunn (det sier jo også sitt at vi er så livredde for denne anklagen).

Jeg skrev at den motvillige faren og jeg har mye tilfelles. Og det stemmer. Men det er selvfølgelig også en veldig stor forskjell: Han er far. Jeg er mor. Kunne kona hans laget den boken? Kanskje hun kunne det. Men da tror jeg ikke det hadde vært like lett å trekke på smilebåndet. Det samme samfunnet som forventer øyeblikkelig,uforbeholden kjærlighet forventer også en viss motstand hos far. En mann i villrede, trippende litt usikker rundt mor og hennes bryster. Melankolsk når han ser at øl og fortball må vike for klesvask og bæsjebleier. Akutt kjønnsforvirret når han knyter på seg bæresjalet for å bysse. Det synes vi fremdeles er litt komisk, fordi det krasjer med den tradisjonelle mannsrollen. Ikke rart han er forvirret, sant? Men en kjølig mor som skriver at hun synes babyen hun nettopp har født er både stygg og slitsomt, er ikke like kjekt. Hva er galt med henne, tenker vi. Og: Kommer babyen til å bli ødelagt?

Philip Toledano var brutalt ærlig når folk spurte hvordan det var å bli far. Jeg er ikke nærheten av å tørre det samme. I dette er det avgjørende at jeg er kvinne og mor.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s