Å kjenne sin besøkelsestid

Da var det kanskje på tide å risikere noe.

Jeg hadde en idé om å sende ut en nødrakett, og rydde en plass på verdensveven der jeg kunne samle et knippe ærlige tekster om hvordan jeg egentlig opplever morskap og barseltid. Nødrakett og ventil, kan man kanskje si. Og jeg tenkte det muligens skulle være et hemmelig sted på nettet som eksisterte kun for meg. Også var det en hyggelig tanke at kanskje en dag i fremtiden så kunne det ramle innom en tilfeldig desperat mor som fikk trøst av å lese. Litt som en fremtidskapsel, eller de signalene NASA sender ut i rommet tilfelle de en gang vil treffe på intelligent liv. Men nå har jeg plutselig fått noen lesere, og tatt et halvt steg ut av skyggen. Jeg tenker derfor at jeg skylder meg selv og de som vil følge å risikere litt mer, og fortelle litt om bakgrunnen.

I posten i dag dumpet det ned et brev fra Haukeland. Jeg har fått en innkallelse til time i august ved Rådgivningssenter for mor/barn. Jeg visste det var sendt en henvisning, men jeg er ikke helt sikker på hva vi skal snakke om. Men jeg har jo en idé. Helt siden jeg fikk andremann har jeg fremdeles ikke klart å møte spørsmålet «Hvordan gikk fødselen?» uten å begynne å grine. I begynnelsen overrasket det meg litt, for den gikk vel bra, gjorde den ikke? Mine problemer er mine, og en feil som hefter ved meg, og ikke noe som har hendt meg. Stemmer ikke det? Psykologer, jordmor, fastlege, helsesøter og psykiatrisk sykepleier virket ikke like sikre. Og det var altså jordmor som sa hun ville sende en henvisning til Haukeland for å snakke igjennom fødselsopplevelsen. Nå skal jeg jo ikke ha flere barn (aldri!) så jeg har igrunn tenkt at Kvinneklinikken på Haukeland får seile sin egen sjø, og jeg kan konsentrere meg videre om meg og mitt. Men det er jo litt feigt, for ikke å si egoistisk. Så nå skal jeg altså møte opp og fortelle hvordan jeg opplevde fødselen, og hvordan det gikk med meg i etterkant.

Etter jeg har fått lesere har jeg også fått mulighet til å lese noen reaksjoner og kommentarer til tekstene. Det er så kjekt! Og skummelt! Og jeg merker meg at flere reagerer med sinne på manglende veiledning og oppfølging når det gjelder amming og barsel. – Hahh! Dere skulle bare visst, tenker jeg. Så nå skal jeg fortelle litt om veien inn i denne gjørma.

Andres fødselshistorier kan være enormt spennende for den som forteller, og dørgende kjedelig for den som ikke var tilstede, så jeg skal forsøke å ikke dra det ut. Det er også mange døpunkter, da det også var det i virkeligheten: KK var så overbooket og underbemannet at vi tilbrakte emormt mye tid i kø på gang og venterom. Men «kort» fortalt: Vannet gikk en søndag kveld uten at fødselen startet spontant. Fra mandag morgen reiste vi frem og tilbake til Haukeland for diverse undersøkelser. Noen ganger ble vi sendt hjem fordi man visste vi ikke ville komme til før neste vaktskift, andre ganger bare satt vi og ventet i timevis uten beskjed. Høydepunktet var kanskje da fødselslegen ble tilkalt midt i en gynekologisk undersøkelse, og jeg ble sittende igjen alene med bena i bøylene, slufsa i været og trekk på stumpen (heldigvis klatret jeg ned, fordi hun ble borte i en time). Onsdag kveld fikk vi endelig plass på fødestuen (etter en del purringer) og jeg ble igangsatt med drypp. Av en student…

Jeg fikk hilse på jordmor da jeg ankom, men ble så overlatt til en student som skulle vise seg å følge meg så godt som alene helt til neste vaktskift. Jeg følte meg IKKE trygg, og det gjorde nok ikke studenten heller. Hun virket usikker og litt klønete og nervøs. Ingen fortalte meg hvordan løpet kom til å bli, eller hva som skulle skje fremover. Da studenten endelig gikk ut en liten tur (ellers trippet hun rundt meg hele tiden, forsøkte å småprate og lot meg ikke være i fred) ble jeg helt hysterisk og krevde at mannen min skulle finne vakthavende og si at jeg nektet å føde under oppsyn av en student (jeg vet ikke helt om jeg tenkte jeg skulle knipe igjen eller hva, men jeg var fast bestemt på at det ble ingen baby uten en uteksaminert jordmor). Heldigvis ble det vaktskifte like etterpå, og jeg fikk en helt egen jordmor som kunne svare på spørsmålene mine om som ga en følelse av kontroll og ro.

Det tok fryktelig lang tid å komme til fire cm, men da jeg endelig var der ba jeg om epidural og tenkte jeg skulle få slappe av litt før festen kom skikkelig i gang. Men dengang ei. Innen anestesilegen kom, hadde jeg plutselig full åpning og trykkveer, og det tok tyve min fra fire cm. til babyen var ute. La det være sagt: Jeg er fullt klar over at dette ikke er KK sin feil. Det er ingens feil. Slikt skjer (har jeg forstått nå). Men det var et voldsomt sjokk. Jeg følte jeg hadde null kontroll, var overbevist om at jeg kom til å dø og lå i sengen med hendene presset foran ansiktet og turte ikke åpne øyenen. Babyen kom ut og alt gikk fint. Men kroppen var fremdeles i sjokk, og jeg følte meg helt utenfor. Jeg lå og ristet ukontrollert og hakket tenner. Men det var som om ingen så meg. Alle oppførte seg som om alt var helt normalt, og jeg forsøkte derfor å spille med, selv om det kjentes litt som å skulle drikke latte med en venninne på kafé to minutter etter du har blitt påkjørt av bussen. Absurd.

Etter litt tid sammen fikk mannen min beskjed om at han måtte dra hjem da det ikke var plass til ham. Klokken var tre om natten og jeg ble trillet inn på et rom med to andre kvinner  (- Har dere et skjermbrett? – Nei, desverre, alle er i bruk.) og etterlatt til meg selv. Eller. Alene med babyen. Der lå jeg full av adrenalin og angst og stirret ut i mørket. Helt alene. For kort tid siden var jeg sikker på jeg skulle dø, og bena mine ristet fremdeles.

Jeg fikk ikke sove den natten. Det ville jeg nok ikke gjort uansett, men det hjalp jo ikke med to andre kvinner som både stønnet av smerte og hadde babyer som stadig skrek. Jeg er overbevist om at i tillegg til den fortvilelsen de følte når babyen deres gråt, fordi det gjør man jo, så var det ekstra stress å vite at det lå to andre slitne damer og lyttet til samme ulyd.

Jeg hadde egentlig tenkt jeg hadde lyst til å bli på sykehuset en stund: Hjemme hadde jeg en jente på ett og et halvt som krevde fars fulle oppmerksomhet, og det kjentes dessuten trygt å være i nærheten av helsepersonell. Men etter den første natten forstod jeg at jeg ikke kom til å kunne slappe av. Og fortvilte sykepleiere spurte meg stadig om jeg visste når jeg skulle reise hjem og om jeg hadde hørt om «jordmor hjem» tilbudet? Jeg takket ja til jormor hjem, bare for å få vite at de ikke hadde nok jordmødre å sende hjem, så jordmor hjem betydde i praksis egentlig bare å reise hjem, og komme tilbake for en time på sykehuset noen dager senere. – Åja. Kan jeg tenke litt på det? – Ja. Men det er bare én plass igjen, så jeg kan ikke garantere at du har tilbudet senere. – Bare én plass igjen på «jordmor hjem» som ikke er jordmor hjem, men å reise hjem? – Ja.

Jeg takket ja og pakket bagen. Jeg hadde lyst til å være sammen med mannen min, og han kunne ikke komme inn på rommet og forstyrre de andre mødrene (og vice versa). V. ankom sitt hjem en halv dag etter kan kom til verden. Jeg trodde det verste var over.

Jeg sov ikke den første natten, som sagt. Jeg sov ikke den neste heller. På dagtid hadde jeg barn, foreldre på besøk og en uro i kroppen jeg tolket som overskudd fordi jeg var jo i så god form. Jeg dro på shopping og gikk på kafé. Superkvinnen! Om natten lå V. på puppen min og gråt fordi han var sulten. Søndag morgen hadde jeg ikke hatt blund på øyet siden tirsdag og fikk en kjempereaksjon. Den utløsende årsaken var at melken endelig hadde kommet og V. sov. Alt var stille og klart for at jeg endelig kunne slappe av. Jeg lå med øyne som tinntallerkner og stirret i taket. – MÅ sove, MÅ sove, MÅ sove… Men nei. Hele kroppen min begynte å riste ukontrollert (igjen) og jeg begynte å hikste og gispe etter luft. Angsten, depresjonen og insomniaen gjorde sin entré.

Først gav jeg meg selv skylden for alt, og så mine problemer som bevis på min tilkortkommenhet, som mor og menneske generelt (ganske typisk for en med angst og depresjon). Men nå som tåken har lettet til en dis, har jeg begynt å nyansere litt. En del av meg kan ikke hjelpe for å lure på om alt kunne vært annereledes om jeg hadde fått ro til å hvile på sykehuset til jeg selv følte meg klar til å dra hjem. Om det hele kunne vært unngått om jeg hadde følt meg trygg, og fått snakket igjennom hele opplevelsen i etterkant, og ikke minst om jeg kunne tilbrakt den første natten i armkroken til mannen min, og ikke skjelvende av dødsangst alene på et mørkt rom med fremmede. Jeg husker jeg tenkte for meg selv da jeg lå der: Hva slags land er det som behandler sine nybakte mødre på denne måten? Hvilke prioriteringer ligger bak? Om man skal gjøre et tankeeksperiment ved å sammenlikne en fødsel med en større operasjon, kan det tenkes at en pasient ville bli liggende alene uten hjelp eller briefing i etterkant, og i tillegg overlatt ansvaret for et lite, nytt menneske? Uten mulighet til å hvile tilstrekkelig for å komme til hektene?

Jeg fikk forresten jordmor hjem likevel. Dagen etter jeg fødte ble det bestemt at tilbudet skulle legges ned grunnet manglende ressurser, så de rasket sammen alle avtalene og fikk de unna innen utgangen av uken for å gjøre kort prosess. Det betydde at veiingen av V. egentlig ble gjort for tidlig i forhold til det som skulle kontrolleres (at han ikke hadde tapt for mye av fødselsvekten), men pytt sann. Så kan man jo lure på hvor den egentlige prioriteringen av barselomsorgen er gjort, når nedbemanningen på KK blant annet er blitt forsvart av satsing på nettopp jordmor hjem-tiltaket. Det er mulig noen av oss betaler en høy pris for innstramningene.

Advertisements

6 Comments Add yours

  1. Ida sier:

    Fy faen, dette var provoserende lesing. Jeg fødte for første gang for 4 måneder siden og opplevde heldigvis en godt bemannet føde- og barselavdeling. Jeg visste virkelig ikke at det sto så dårlig til på kvinneklinikkene rundt om. Trist og skummelt.

    Ellers så må jeg bare få si at jeg liker bloggen, deilig å lese en «mammablogg»(eller hva man skal kalle den?) som rosemaler tilværelsen når man står oppi det selv. Likte spesiet innlegget om amming, sikkert fordi jeg kjente meg sånn igjen. Gudhjelpemeg så mange rare og motstridende ammeråd jeg har fått fra alle kanter iløpet av disse 4 månedene.

    Lik

    1. Ida sier:

      Mente selvfølgelig at det er godt å lese en blogg som IKKE rosemaler tilværelsen 😉

      Lik

  2. Ja, jeg antok det. For om jeg rosemaler må det være skikkelig mørke saker du pleier å lese😦

    Lik

  3. Siw sier:

    Førstemann ankom verden noe dramatisk. Fødselen hadde forløpet ganske ålreit frem til jeg fikk 10 cm (eller, langt og tungt, men ingen komplikasjoner). Da stoppet alt opp. Kroppen ønsket ikke å gi meg særlig gode rier, de bare dappet av uansett hvor mye jeg prøvde å danse rundt på gulvet (jeg hadde epidural altså), og da tretimersvinduet begynte å nærme seg (som Ullevål opererer med) var det dags for å få ut ungen samme hva. Jeg fikk drypp og beskjed om å presse, men lite skjedde. Og da ble plutselig rommet fylt av helsepersonell. Jordmødre, leger, gynekolog, you name it. Samt en stakkars student, som hadde fulgt jordmora som en skygge gjennom fødselen så langt. Og jeg fikk beskjed om at nå ble jeg klipppet og ungen skulle ut med sugekopp. Jeg måtte presse som om det stod om livet og jeg prøvde. Febrilsk. Men, det var akkurat som jeg ikke var i kontakt med kroppen min. Jeg var helt nummen i underetasjen (litt for god epidural, antakeligvis, for fødselen til lillesøster uten epidural, vel da kjente jeg ALT) og fødselslegen regelrett dro ungen ut av meg. Og da ble det stilt. Alt for stilt. Og de løp ut av rommet med han i armene og jeg fikk beskjed av jordmor at han måtte rett på nyfødtintensiven. I to timer visste jeg ikke hvordan det gikk med han, utenom at han levde. Trodde jordmoren. Det syns jeg er dårlig kommunikasjonsflyt altså.

    Det gikk heldigvis bra med storebror, ingen skader, bare veldig sjokket over slutten på fødselen. Heldigvis. Men, det visste altså ikke jeg i to timer, mens jeg lå der på fødselsstua.

    Lik

  4. Ia sier:

    Jeg fant denne bloggen og fant igjen meg selv i den. Førstegangsmor med et krevende risikosvangerskap, en igangsatt fødsel som endte i katastrofesnitt og en fullstendig fullstappet barselavdeling der vi lå både to og tre sammen. Babyen var knøttliten, knappe to kilo, jeg var helt i sjokk tror jeg. Og dopet ned på morfin da. Jeg husker de første dagene med angst egentlig – de var helt horrible. Takk for at du skriver om dette!

    Lik

    1. Takk for at du deler. Det høres tøft ut. Håper det går bra med dere nå. Jeg tror ikke man skal undervurdere hvor mye selve fødselsopplevelsen (inkludert oppkjøringen, og den aller første tiden etterpå) har å si for hvordan det går med mor og barn i barselperioden.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s