Sakte kjærlighet

En ode til ting som tar tid.

Anne Rimmen er gravid. Hun er kjendis, og det er delvis kjæresten hennes også, Ailo Gaup. De har termin denne sommeren, og jeg venter bare på nyhetssaken på kjendis.no som jeg har forfattet i hodet mitt allerede: Overskrift: Det største av alt. Brødtekst: Anne Rimmen og Ailo Gaup avslørte i går at de er blitt foreldre på Instagram. Paret sier det er det største de har opplevd, og kan fortelle at de er oppover ørene forelsket i det nyeste tilskuddet til den lille familien.

I 2014 var jeg gravid samtidig som Tone Damli Aaberge. Da hun fødte skrev hun på Instagram «Tenk å elske eit menneske så umiddelbart og intenst». Noen som kjenner til historier om profilerte kvinner som ikke har måttet levere på denne forventningen: At man opplever fødselen og barnet som det største som har hendt en, og en umiddelbar kjælighet som er ulikt alt annet man har kjent tidligere?

Jeg unner folk en slik opplevelse. Det høres utrolig fint ut. Men noen ganger lurer jeg på om det også finnes noe av et pliktløp i disse fortellingene. Og for oss som ikke kan nikke gjenkjennende til anekdoten, kan det kjennes ut som om vi har bommet. Eller at noe er feil.

For meg er det nemlig helt annerledes. Ulikt mine erfaringer med forelskelse, som er en virvelvind av galskap og besettelse, er morskjærlighet en langsom prosess, stadig under arbeid. Den kan ikke spores til en dag eller hendelse, men reises sakte, stein på stein. Nesten umerkelig kryper kjærligheten inn under huden på meg. Lister seg forsiktig på sokkelsten og tar bolig i mellomgulvet. Det er en nøysom prosess som ikke kan skyndes eller tvinges. Det er slik jeg blir mor. Det er slik jeg får barn. Og det tar tid.

Den første tiden etter fødselen er de fleste babyer kjedelige og arbeidssomme. Om du ikke er av typen som kan sitte og stirre på babyen din i timesvis uten å merke at tiden passerer (det finnes visst en del av de) kan det å bygge en relasjon til en baby være svært krevende. Det kan ta uker eller måneder før man føler man får respons, og det kan kreve en iherdig innsats.

V. har nettopp begynt å smile. Plutselig en dag så han opp på meg med et uttrykk og blikk jeg ikke hadde sett før. Jeg stoppet opp og stirret tilbake. – Var det noe du ville si? spurte jeg. Han konsentrerte seg, rynket brynene og plutselig sprakk hele ansiktet opp i et stort smil. Det tok over seks uker med utmattende dager og våkenetter, men der var det altså: Første belønning! Første tegn på at det finnes et menneske der inne! En stein ble lagt til grunnmuren.

Jeg vet ikke hvorfor vi insisterer på myten om morsinstinkt og overskridelse i den offentlige samtalen rundt fødsel og barn, som om det er en iboende egenskap som bare venter på å utløses i det rette øyeblikket. Min mest dominerende følelse de to gangene jeg har fått barn har vært frykt: Frykt for smerte, frykt for å feile, dødsangst og frykt for denne lille skapningen og hvilke prøvelser den kan finne på å utsette meg for. Jeg tuller ikke. Jeg synes barna mine er kjempeskumle. Men etterhvert skjer det noe. Når situasjonen går fra ustabil til stabilt kritisk, kan jeg være litt mer tilstede.

De første ammingene om natten er V. så trøtt at han sovner ved brystet. Vi ligger i sengen og han slipper plutselig vorten, kaster hodet bakover og lager trutmunn. Deretter grynter han litt mens han sakte lar hodet falle tilbake mot brystet, retter litt på «puten» ved å vrikke på hodet. Så slipper han ut et langtrukket sukk og sovner. Han ligger så godt og tror han skal få sove slik, med en kroppstemperert puppepute og lukten av søt melk i nesen. Dette har han alltid gjort, men det er først nå jeg ser det. Det er først nå jeg kan bruke litt av den dyrebare natten til å ligge og se på ham og tenke det er nesten for ille å legge ham tilbake i kurven. Jeg gjør det altså, jeg er ikke blitt helt soft, men poenget mitt er at det plutselig har passert et øyeblikk av ømhet som kom helt uoppfordret.

Det har begynt å ramle inn korte stunder av glede i løpet av barseldagen. Og det er ikke nødvendigvis fordi det skjer så mye nytt, men også fordi jeg har fått tid på meg til å lande. V. og jeg har blitt litt kjent. Det har vært tidkrevende og fordret en massiv innsats, men nå begynner det så smått å bære frukter. Her om dagen slo det meg at jeg kan forsøke å adaptere noe av filosofien bak slow food-bevegelsen: Kvalitet og bærekraft krever tid og innsats. En del av meg vil insistere på at denne prosessen ikke nødvendigvis er mindre verdt enn den umiddelbare lykkefølelsen morsmyten bebuder, men det er skambelagt, og det er ikke noe jeg snakker særlig høyt om.

Min morskjærlighet går stille i dørene, men den er nærværende: I kluten som leter mellom nakkevalkene etter gammelt gulp, i hendene som sykler med babybena for å stagge mageknip, i de såre brystvortene som bys en skrikende munn, i håndflaten som dasker på stumpen for å få opp en rap, i knærne som kneiser og kneiser, i korsryggen som bærer og bærer. Plikt, omsorg og kjærlighet er uadskillelig forbundet i dette kaoset som kalles morskap. Og uansett: Det var jo skilpadden som vant til sist, var det ikke?

 

Reklamer

7 kommentarer Legg til din

  1. Ingvild sier:

    Jaaaa! Sånn har jeg det og! Takk, takk, takk for at du setter så fine ord på det jeg også føler! Det må være lov å ta seg tid til å bli glad i et helt fremmed menneske! Men jaggu kommer den krypende, kjærligheten. Litt sterkere for hver dag som går….

    Liker

    1. Og takk for dine fine ord. Ja, tenkt. Den lille skrumpen er jo faktisk et helt nytt, fremmed menneske som man skal bli kjent med. Egentlig burde vi jo undre oss over alle de som føler tilknytning fra første sekund. Uten at jeg tviler på at de faktisk gjør det. Det gjelder bare ikke for alle. Og det betyr ikke at noe er galt.

      Liker

  2. Marianne sier:

    Akkurat nå kjennes det som om jeg hater den lille parasitten på 5 uker som bare vil henge i puppen konstant. Jeg vet at kjærligheten og hyggen med amming kommer, jeg vet at om noen måneder elsker jeg den lille kroppen mer enn man skulle tro var mulig, akkurat som med eldste. Men akkurat nå hater jeg det. Jeg hadde et grusomt svangerskap og var livredd for at både jeg og ungen skulle dø (pga komplikasjoner med eldste) og jeg klarte virkelig ikke å få noen følelser overhodet som gravid. Jeg er ikke deprimert, jeg er bare ikke en «flink» babymamma. Jeg synes det er myyyyyyyyyyye kulere med eldste på 2,5 som prater som en foss, som koser og leker med meg og som gjør seg forstått.

    Men samtidig så kjenner jeg de små stikkene med kjærlighet, der jeg kjenner på den dårlige samvittigheten for at jeg elsker eldste høyest, der jeg kjenner at jeg skulle ønske jeg var en bedre mamma.

    Liker

    1. Kjære Marianne, vit ar jeg føler med deg, og takk for din ærlighet. Jeg synes noen av de vanskelige følelsene man kan oppleve med nummer to er underkommunisert. Jeg var i begynnelsen kjempesjalu på min mann som fikk hovedansvaret for min datter på to. Nettopp av de grunnene du oppgir. Det er ikke slik for alle at lykken bare dobles fra det øyeblikket du føder. Det er ikke alltid mye lettere når du har vært gjennom det før. Men godt å høre du klarer å løfte blikket nok til at du ser en endring litt lenger frem i tid. Mitt mantra gjennom denne tiden har vært: DET BLIR BEDRE. Og nå begynner jeg å kjenne at det faktisk stemmer. Hell og lykke og gode tanker til deg.

      Liker

  3. Susanne sier:

    Jeg må bare få fortelle deg hvor endeløs takknemlig jeg er for at du har skrevet denne bloggen. Jeg har nå lest alt du har skrevet (starta i går, oppløst i tårer på et baderomsgulv med den 3 måneder gamle babyen skrikende i naborommet) og det er som å lese mine egne tanker og følelser. Det er tre vanvittig lange måneder siden klumpen ble født, og med tre sykehusinnleggelser, åtte antibiotikakurer, ammeproblemer og en baby som vekker meg hele natta lang, så har jeg hatt utrolig vanskelig for å finne noe som helst slags glede i tilværelsen. Så tusen takk for at du har vist meg at denne tilværelsen ikke er så ensom som jeg lenge har trodd.

    Likt av 1 person

    1. Kjære deg, det ER ensomt, for det er bare du som er mor til babyen. Men du er ikke alene om å synes det er fryktelig tøft. Og det høres ut som dere har hatt mange ekstra utfordringer. Godt å høre du fant trøst, eller i allefall gjenkjennelse, i tekstene. Du er ikke alene om å synes det er vanskelig, det er ikke noe galt med deg. Og nå har du overlevd tre måneder? Min erfaring er at det er de som er tøffest. Jeg håper det gjelder for deg også. I den store sammenhengen er det jo bare et blipp, men når man står midt i det kjennes det ut som om det aldri skal bli bedre eller annerledes, og dagene snegler seg avgårde. Alt godt til deg og den lille. DET BLIR BEDRE!

      Liker

      1. Susanne sier:

        Tusen takk for svar 🙂 Det betyr mye. Ja, det har vært latterlig mange utfordringer i det siste.
        Men småtten har nettopp begynt å bevisst strekke armene mot meg nå. Det varmer! Jeg fortalte ham at «ja, nå var det på tide at du begynte å betale litt ned på gjelda di!» Så jeg begynner å få tilbake troen på at livet kan bli bedre.

        Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s