Jobb sa du? Skaff meg HMS!

– Dere må selv vurdere hvor mye besøk dere orker å ta i mot. Og ikke gjør noen avtaler før etter klokken tolv på dagen. Husk at dette er en fulltidsjobb! Helsesøster så insisterende på oss mens hun nikket overbevisende. DER var det. Denne merkelige påstanden jeg ikke forstår. Det skal fungere som en analogi, så mye har jeg skjønt. Men den er like dårlig som den er mye brukt.

Jeg har da vitterligen hatt en fulltidsjobb. Helt frem til V. gjorde sitt «blide» åsyn gjeldende (han gråt allerede da bare hodet var ute, med resten av kroppen fremdeles  inne i meg) gikk jeg i en 100 %, fulltidsjobb. En arbeidsuke på ca. 40 timer, med en del overtid i tillegg riktignok, men med mulighet til å avspasere denne etter avtale. Som arbeidstaker har man rettigheter: Innlagte pauser, arbeidstid, helgefri og ferier. Om man må jobbe ugunstige tider som kveld, natt og helg skal det kompenseres. Arbeidsmiljøet skal i tillegg være forsvarlig, og ikke utgjøre en fare for liv og helse (mental helse inkludert). De fleste arbeidstakere har et tidspunkt på dagen der de kan reise hjem fra jobb og ta fri frem til de skal tilbake på arbeid igjen neste dag.

Å være hjemme med et spedbarn er IKKE en fulltidsjobb. Jeg gjentar: Barselpermisjon er IKKE en fulltidsjobb. Jobb indikerer rettigheter. Jobb betyr lønn. Jobb betyr fritid. Om du ikke trives kan du bytte. Om du ikke liker vilkårene kan du forhandle.

Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at analogien blir brukt for å understreke den store arbeidsmengden. Muligens fordi «permisjon» i mange sammenhenger betyr «fri», og derfor griper man til motsatsen: arbeid. Tanken er god. Siden kvinners innsats for å holde hjulene i gang gjerne er blitt oversett og undervurdert, er strategien med å kalle kvinners innsats for arbeid et ønske om å synliggjøre vår del av byrden. Omsorgsarbeid. Enkelte (menn) tror også at kvinner er født til å gi omsorg, elsker å gi omsorg, eksisterer for å ofre seg, derfor må de minnes på at dette faktisk er jobb. Jeg forstår det. Men i denne sammenhengen blir det bare helt feil. Jeg vil gjerne ikke at mannen min skal tro at han går i fulltidsjobb, jeg går i fulltidsjobb, titt for tatt, vi deler likt.

Da jeg skulle begynne å arbeide igjen etter den første permisjonen var en liten del av meg redd jeg skulle takle det dårlig. Folk sa jo at hjertet deres brast. At de ble smått deprimerte. Ja til og med sykmeldt. Det er noe unaturlig ved at en mor forlater sitt barn så tidlig. Hadde jeg vært for tøff i trynet som delte permisjonen i to med min mann? Kom en kjempereaksjon til å komme snikende innpå meg som et bakholdsangrep? Ville urmoren gi seg til kjenne?

Nope. Det var SÅ DEILIG! Mange timer i strekk med kontroll, med ro til å tenke, med bare meg. Jeg esisterte ikke kun i forlengelsen av ansvaret for et annet, lite menneske. Jeg hadde en identitet. En personlighet. For ikke å snakke om muligheten til å kunne gå rett ut av døren uten å måtte pakke og forberede meg i timesvis i forveien (mens babyen gråt og svetten silte nedover ryggen). Luksus, luksus, luksus.

Heldigvis stortrivdes mannen min som hemmafru. Hadde vi hatt råd til det skulle jeg gjerne vært familiens brødvinner alene. Men likevel: Hans permisjon startet da min datter hadde fylt et halvt år. Det er svært få menn som noensinne vil forstå hvordan det er å være hjemme i barselpermisjon de første månedene av et lite menneskes liv. Det kalles ikke det fjerde trimesteret for ingenting. Om vi skal insistere på å kalle det jobb, har den morgen, ettermiddag, kvelds og nattskift i ett strekk, hver dag, hele uken. Ingen pause. Ingen forhandlinger. Ingen vikarordning. Om vi hadde fått besøk av HMS-ansvarlig hadde V. vært skikkelig ille ute, for å si det sånn. Men så er det ingen fulltidsjobb, det er kjærlighet. Og blod, svette og tårer.

Reklamer

2 kommentarer Legg til din

  1. Kari sier:

    Hei! Nå har jeg akkurat lest gjennom alle innleggene dine, og må bare si: takk for at du skriver!! Det er så mye jeg kjenner meg igjen i, som man egentlig ikke skal tenke eller si (og som veldig få faktisk snakker om).

    Liker

    1. Takk for det, Kari! Ja, dette er jo mitt andre barn, så det tok meg en del tid å ta bladet fra munnen (og fingrene på tastaturet). Men det kjennes godt, og jeg håper det muligens kan være et bittelite bidrag til å løsne på noen tvangstrøyer og tabuer.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s