Har du en snill baby?

…eller djevelens verk?

Stakkars Rosemary. Hun trodde hun hadde nådd bunnen da ektemannen og naboene gikk sammen om å befrukte henne med Satans sønn. Bare vent til hun begynner å bevege seg ut i verden! Her kommer hun til å bli konfrontert med avkommets natur på hvert gatehjørne. Busstopp. Kassakø.

La meg beskrive for den uinnvidde hvordan verden interagerer med deg som nybakt mor: Der du tidligere har vært vant med at forbipasserende søker ansiktet og blikkontakt, vil øynene deres nå gå direkte til babyen. Mange bare stirrer, men en del hever øyenbrynene, zoomer inn og utbryter: – Åh, baby! Deretter vandrer blikket noe motvillig til deg (kroppen vender seg liksom først, før øynene følger etter). Når de endelig ser deg sier de: – Så skjønn! Er han snill?

Selv om jeg har fått spørsmålet mange ganger, har jeg aldri turt å spørre tilbake: – Hva mener du? Alle synes nemlig å vite hva en snill baby er. Det forventes et «ja» i retur, såpass har jeg forstått. Så det er det jeg sier mens jeg stryker V. over ryggen og smiler. Alle vil vel ha en snill baby?

Selv om jeg ikke helt har grepet om hva «snill» betyr, synes det å være tett forbundet med søvn. Og selvstendighet. Om jeg nøler når jeg får spørsmålet kommer det nemlig oppfølgingsspørsmål: – Flink til å sove? Flink til å ligge alene? De gangene jeg svarer ja, nikker vedkommende anerkjennende og bekrefter: – Flink til å sove. Flink til å ligge alene. Flink gutt! Jeg nikker litt i stuss tilbake og lurer på om nesen er synlig større. For det er selvfølgelig en stor, feit løgn. V. sover kun på brystet mitt når jeg vugger ham i et bæresjal, og forsøker jeg å legge ham fra meg skriker han så jeg er redd vi har pådratt oss rykte som barnemishandlere i borettslaget. Innimellom fantaserer jeg om å gå ut på terassen og rope: -SORRY! Jeg tenkte bare jeg skulle forsøke å gå på do alene, men det skar seg. Skal ikke skje igjen! Men altså: Jeg nikker og smiler. For hva skulle den stakkars, velmenende fremmede svare om jeg sa nei?

Rosemary's Baby (1968) Blu-ray Screenshot
Typisk utseende på person med slem baby: Blek og gusten hud, mørke ringer under øynene og et ansikt som uttrykker apati og frykt.

Det motsatte av snill er slem. Og jeg tror ikke V. er slem (selv om det vitterlig kan kjennes slik innimellom). Jeg tror helt ærlig ikke han er avansert nok. Når han hyler fordi jeg legger ham fra meg, tror jeg det er fordi han foretrekker å være sammen med meg, det er behagelig og trygt. Når han ikke sover flere timer i strekk tror jeg det er fordi han våkner. Punktum. Jeg vet ikke hvorfor han har det slik (det gjør helt sikkert ikke han heller), jeg tror bare ikke det er kalkulert oppførsel fra den lille michelinmannens side. Ut over å spise og fordøye maten sin, og hva det innebærer av behag og besvær, synes han ikke å ha så mye annet fokus. V. er ikke slem. Han er ikke snill heller. Han er en baby.

Forslag: Skal vi ikke bare alle slutte å spørre folk om babyen er snill? Så kan Rosemary og alle de andre forskremte førstegangsmødrene (og andregangs og tredjegangs… det er ingen regel at alt er rolig sjø fordi man har erfaring) som allerede mistenker at babyen deres er djevels verk våge seg ut i dagslys. Om hun dukker op på barselgruppen min skal jeg ta henne med ut, og rive i et glass, skåle, og ønske henne velkommen i klubben. Fanden kan ta alle de velmenende fremmede og de snille sovebabyene deres.

PS. Man KAN faktisk forsøke ærlighet som strategi, om man har ork til det (eller er tilstrekkelig lei). I forrige uke satt jeg meg ned på en parkbenk for å amme da det kom en middelaldrende kvinne bort til meg og utbrøt: – Åh! Baby! Så skjønn! Er han snill? Flink til å sove? Jeg trakk pusten, rynket på nesen og svarte – Nei. Hele hennes holdning og uttrykk endret seg. Hun lente seg fortrolig mot meg og hvisket: – Mine barn begynte ikke å sove før etter de fylte to. Jeg har aldri skjønt hva folk snakker om når de forteller om babyer som sover og sover og sover… – Nei, hvor får man bestilt en sånn? svarte jeg. Hun smilte, og jeg smilte, litt på ordentlig. Også tuslet hun videre.

Reklamer

8 kommentarer Legg til din

  1. Ingvild sier:

    Jeg har en slem baby. Jeg måtte amme ham i søvn, og nå sover han oppå meg og ikke i senga si. Tenke seg til.

    Takk for bloggen din!

    Liker

    1. Kjære Ingvild, ja, tenke seg til! Jeg vet ikke hvor gammel babyen din er men antakelig stor nok til at du burde kunne la den være alene et par dager om du legger igjen noen hundrelapper til morsmelkerstatning og rer opp på gjesterommet. Men så foretrekker den altså en varm, myk morskropp som kilde til mat, søvn, trøst og kos. Typisk slem baby.

      Liker

  2. Torunn sier:

    Jeg digger skrivingen din. Slemme babyklubben sign me up. As we speak har plutten sovet i 20 min og jeg har kanskje 10 min igjen før alt braker løs på nytt. Nei nå beveger han seg (vugger vogna for harde livet med foten mens jeg skriver videre). Elsker ærlige blogger 😀

    Liker

    1. Kjære Torunn, velkommen i klubben! Håper du liker koffein, alkohol og beksvart humor. Det er stort sett det vi overlever på.

      Liker

  3. Karoline sier:

    Amen!
    Min lille djevelbaby på 2mnd liker å våkne kl 05.30 og bli helt spinnvill slik at jeg bare MÅ stå opp og gå ned i stua. Når vi endelig kommer ned i stua og han får viljen sin, ja da sovner han som en stein! Og jeg sitter der med en baby på fanget som jeg ikke kan flytte på mens jeg angrer på at jeg ikke smurte meg en brødskive ettersom han nå planlegger å sove 3t.. Bra for han at han er søt 😉

    Liker

    1. Vi er visst programmert til å synes små skapninger med store hoder og øyne er søte, for å sikre artens overlevelse (kattunger har visst et liknende størrelsesforhold). Og ja, enda godt er det når man skal dele seng med en liten skapning som vekker deg hver morgen klokken fem for å delta i en times promp og bæsje-bonanza akkompagnert av hyl og skrik som går gjennom marg og bein. (skjedde med en venn av en venn av meg…). Selv lagde jeg meg en babystasjon (eller trone om du vil) i stuen der jeg rigget til laptop-bord, ammepute, vannglass, vinglass, Mac og telefon. Så satt jeg der med sovende baby på puppen og lekte «Kongen befaler» med mannen min.

      Liker

  4. May-Britt sier:

    I love you! Takk for at du setter ord på tankene jeg har og har hatt. Vi har nok bare fått det jeg kaller «steinalderbarn». Da vi bodde i huler ville de hatt størst sjanse til å overleve, siden de er så gode til å formidle behovene sine 😉 Blir gjerne med i den klubben det er snakk om!!!

    Liker

  5. Paal S. Klev sier:

    Lurer på hva slags komplekser de stakkars rekvisittene dine får når de er voksne nok til å finne denne siden gjennom Internet Wayback Machine…

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s