Har du en snill baby?

…eller djevelens verk?

Stakkars Rosemary. Hun trodde hun hadde nådd bunnen da ektemannen og naboene gikk sammen om å befrukte henne med Satans sønn. Bare vent til hun begynner å bevege seg ut i verden! Her kommer hun til å bli konfrontert med avkommets natur på hvert gatehjørne. Busstopp. Kassakø.

La meg beskrive for den uinnvidde hvordan verden interagerer med deg som nybakt mor: Der du tidligere har vært vant med at forbipasserende søker ansiktet og blikkontakt, vil øynene deres nå gå direkte til babyen. Mange bare stirrer, men en del hever øyenbrynene, zoomer inn og utbryter: – Åh, baby! Deretter vandrer blikket noe motvillig til deg (kroppen vender seg liksom først, før øynene følger etter). Når de endelig ser deg sier de: – Så skjønn! Er han snill?

Selv om jeg har fått spørsmålet mange ganger, har jeg aldri turt å spørre tilbake: – Hva mener du? Alle synes nemlig å vite hva en snill baby er. Det forventes et «ja» i retur, såpass har jeg forstått. Så det er det jeg sier mens jeg stryker V. over ryggen og smiler. Alle vil vel ha en snill baby?

Selv om jeg ikke helt har grepet om hva «snill» betyr, synes det å være tett forbundet med søvn. Og selvstendighet. Om jeg nøler når jeg får spørsmålet kommer det nemlig oppfølgingsspørsmål: – Flink til å sove? Flink til å ligge alene? De gangene jeg svarer ja, nikker vedkommende anerkjennende og bekrefter: – Flink til å sove. Flink til å ligge alene. Flink gutt! Jeg nikker litt i stuss tilbake og lurer på om nesen er synlig større. For det er selvfølgelig en stor, feit løgn. V. sover kun på brystet mitt når jeg vugger ham i et bæresjal, og forsøker jeg å legge ham fra meg skriker han så jeg er redd vi har pådratt oss rykte som barnemishandlere i borettslaget. Innimellom fantaserer jeg om å gå ut på terassen og rope: -SORRY! Jeg tenkte bare jeg skulle forsøke å gå på do alene, men det skar seg. Skal ikke skje igjen! Men altså: Jeg nikker og smiler. For hva skulle den stakkars, velmenende fremmede svare om jeg sa nei?

Typisk utseende på person med slem baby: Blek og gusten hud, mørke ringer under øynene og et ansikt som uttrykker apati og frykt.

Det motsatte av snill er slem. Og jeg tror ikke V. er slem (selv om det vitterlig kan kjennes slik innimellom). Jeg tror helt ærlig ikke han er avansert nok. Når han hyler fordi jeg legger ham fra meg, tror jeg det er fordi han foretrekker å være sammen med meg, det er behagelig og trygt. Når han ikke sover flere timer i strekk tror jeg det er fordi han våkner. Punktum. Jeg vet ikke hvorfor han har det slik (det gjør helt sikkert ikke han heller), jeg tror bare ikke det er kalkulert oppførsel fra den lille michelinmannens side. Ut over å spise og fordøye maten sin, og hva det innebærer av behag og besvær, synes han ikke å ha så mye annet fokus. V. er ikke slem. Han er ikke snill heller. Han er en baby.

Forslag: Skal vi ikke bare alle slutte å spørre folk om babyen er snill? Så kan Rosemary og alle de andre forskremte førstegangsmødrene (og andregangs og tredjegangs… det er ingen regel at alt er rolig sjø fordi man har erfaring) som allerede mistenker at babyen deres er djevels verk våge seg ut i dagslys. Om hun dukker op på barselgruppen min skal jeg ta henne med ut, og rive i et glass, skåle, og ønske henne velkommen i klubben. Fanden kan ta alle de velmenende fremmede og de snille sovebabyene deres.

PS. Man KAN faktisk forsøke ærlighet som strategi, om man har ork til det (eller er tilstrekkelig lei). I forrige uke satt jeg meg ned på en parkbenk for å amme da det kom en middelaldrende kvinne bort til meg og utbrøt: – Åh! Baby! Så skjønn! Er han snill? Flink til å sove? Jeg trakk pusten, rynket på nesen og svarte – Nei. Hele hennes holdning og uttrykk endret seg. Hun lente seg fortrolig mot meg og hvisket: – Mine barn begynte ikke å sove før etter de fylte to. Jeg har aldri skjønt hva folk snakker om når de forteller om babyer som sover og sover og sover… – Nei, hvor får man bestilt en sånn? svarte jeg. Hun smilte, og jeg smilte, litt på ordentlig. Også tuslet hun videre.