Toer´n

– Når du får barn nummer to vil du merke den enorme forskjellen fra første barn. Da vet du fra start hvordan du håndterer den, trøster, banker på stumpen og alt det der… Stemmen til Gro Nylander fløt mild og insisterende fra øretelefonene. – Bullshit! hveste jeg innbitt mens jeg ga barnevognen et bestemt dytt over fortauskanten. Jeg hørte på Foreldrerådets podcast om nærhet, i desperat søken etter trøst og forklaring på hvorfor V. nektet å la meg være i fred ett sekund. Gro Nylander viste seg å være en skivebom til dette formålet, men da hun på toppen av alt dro den gamle leksa om at alt blir så mye enklere med nummer to, hadde jeg fått nok. – Drit og dra, Gro Nylander mumlet jeg. Det brygget opp til skrikebyge nede i vognen (V. begynner alltid med noen korte host, som for å renske halsen skikkelig, før han setter i gang).

Da jeg gikk gravid med min datter, undret det meg hvor ofte jeg fikk spørsmålet ”Er det ditt første barn?”. Det var ofte innledning til samtale med alt helsepersonell, uansett tema. Har det noe å si? kunne jeg tenke. Og ja, det har visst alt å si, i følge enkelte. Rettelse: I følge alle. Da jeg svarte ja på spørsmålet, merket jeg et slags taktskifte hos vedkommende. Ansiktet ble lagt i innsmigrende folder, utstrålingen ble ett hakk varmere og mer sympatisk. – Å, lille venn, du har litt av en oppvåkning i vente, ser jeg for meg at de tenkte. Litt som før Keanu Reeves tar den røde pillen i The Matrix. Men andre runde er det altså mindre dulling : – Jeg vil gjerne melde meg opp på neste ammekurs – Men det er ditt andre barn? – Ja, men ammingen var så vanskelig sist, så jeg vil gjerne friske opp. – Vi tilbyr bare kurs på helsestasjonen til førstegangsfødende, da erfaring viser at mødre utgjør et uromoment. – Åh… I mitt indre så jeg for meg en mødremobb som kuppet møtet og ba alle gravide løpe for livet, lik dyrevernsaksjonister på en pelsfarm.

– Barn nummer to er jo som regel mye roligere, sa jordmor og blunket til meg. Jeg forstod hun insinuerte at dette mest var en refleksjon av mors erfaring og adferd. – Ja, de sier så, sa jeg og smilte litt mens jeg strøk meg over kulemagen. Når alle sier det, må det vel være sant, tenkte jeg, og begynte til og med å gjenta læresetningen overfor andre. – Ja, du vet, andre barnet er jo gjerne mye roligere også vet du, sa jeg nonchalant i telefonen til min mor. – Ja, klart det, når du har gjort det før er du jo også mye roligere. – Ja, nå vet jeg jo at babyer ikke dør selv om de gråter litt, lo jeg, lett overbærende overfor meg selv, og minnet om en tid som aldri ville komme igjen.

FEIL!

Det var ikke mye latter i leiren da jeg satt der med det varslede superavslappede barn nummer to som hylte som en stukken gris hver gang jeg forsøkte å legge ham fra meg, som knapt slapp brystet før han ville spise igjen og som klemte ut av seg mer tarmgass enn noe oppegående menneske kan forstå får plass i en så liten kropp. – Var det SÅNN det var å ha baby? Faen, det hadde jeg helt glemt! Er det lov å angre? Og det gjør selvfølgelig ikke situasjonen noe særlig bedre at alle forventer en avslappet mor med mer kontroll og innsikt når du må innrømme at neida, du har faktisk én fra før. – Å, var det annerledes med henne? – Nei, det var faktisk helt likt. MEN ALLE LOVTE MEG DET SKULLE VÆRE ENKLERE DENNE GANGEN, legger jeg hylende til i mitt indre.

mommy-2Det er rart hvor raskt kunnskap kan gå tapt. Jeg kan ikke skylde på tiden: Jeg ble gravid igjen like etter min datter fylte ett år. Og selv om jeg vet at når jeg endelig fikk hodet over vannet hadde lyst til å løpe rundt og informere alle spedbarnsmødre om innsikten: ”DET BLIR BEDRE!” så hadde jeg rykket tilbake til start da toer´n meldte sin ankomst. – Jeg orker ikke leve slik. Dette blir ALDRI bedre, hylte jeg til min mann i hysteriske anfall der jeg satt og ammet meg inn i tolvte timen det døgnet. I tillegg til frustrasjonen over å bli redusert til matstasjon og varmepute, kom sjalusien og den dårlige samvittigheten overfor den førstefødte. Dette er også en ny erfaring som er litt underkommunisert i myten om den enkle nummer to. Jeg var ikke forberedt på lengselen etter å være med min datter, og sjalusien som fulgte å se min mann fristilt til å tilbringe all sin tid med henne. Og det mest tabubelagte av alt: Min misnøye med V. for å forhindre meg fra dette. Dette siste gjorde også at jeg felte mang en ramsalt tåre i frykt for at jeg ikke skulle klare å bli like glad i begge barna mine. – Hva slags mor er det som i det hele tatt kan tenke slike tanker? kjeftet jeg på meg selv. – Jeg fortjener ikke å være mor!

V. har vist seg å være en babykopi av sin søster: Mye uro, lite soving, imponerende promper og dedikert gulper. Dessuten med en lett bananform med bøy mot venstre. Det er visst slike babyer jeg lager. Og likevel følte jeg meg altså som en komplett amatør da han ankom. Denne posten er til alle nervøse flerbarnsmødre der ute: Alle som hevder toer´n er enkel kan ta seg en bolle! (Også kan vi gå og ta oss en pjolter, det har vi faen meg fortjent.)

Og PS. DET BLIR BEDRE!

 

 

Advertisements

12 Comments Add yours

  1. Ingvild sier:

    JA!

    Og en følge av myten om at «barnet blir roligere fordi mor er mer avslappet», er jo at jeg føler meg ENDA mer ubrukelig som mamma. For denne lillebroren er en borrelås, uansett hvor «avslappet» jeg prøver å være. Ikke legg skylden på mammaen (verken førstegangs- eller flergangs-) for at babyen er som den er!!

    PS: tips til innlegg: «Men du må jo lære babyen å ligge alene og sove! Ellers får du jo ikke gjort noe annet!»

    Lik

    1. Oh yes! Det er liksom enda mindre rom for å være nervøs, redd og sliten når du får nummer to, føler jeg. Ikke bare har du selv valgt å få barn, men denne gangen vet du hva du går til, og har ingen unnskyldning. Men som jeg skriver tror jeg mange undervurderer de ekstra utfordringene flere barn byr på, og ærlig talt tror jeg jeg ville fått sjokk hver gang jeg fikk barn, om jeg så skulle få hundre stykker. Det er bare så utrolig intenst.

      PS. Takk for tips. Har du lest «Sov når babyen sover!»? Den bygger litt på samme råd. Jeg vet ikke helt hvordan man «lærer» en baby slike ting. Jeg har forklart V. om «intimsoner» og listet opp alt jeg gjerne skulle ha ledige armer til å gjøre i løpet av en dag (vaske klær, drikke kaffe, tørke meg etter jeg har vært på do…) men han bare overser meg og later som han ikke forstår.

      Lik

  2. Line sier:

    Haha, fantastisk innlegg! Kudos til deg for at du setter ord på følelser som jeg er sikker på at mange går rundt med!

    Lik

    1. Tusen takk for det! Heldigvis finnes det flere som ikke blir helt zen etter første runde. Det har jeg skjønt nå.

      Lik

  3. Mammaline sier:

    Det er som jeg skulle skrevet dette innlegget seg! Tusen takk! Endelig er det noen som kan si hvordan det virkelig kan være. Håper på mange flere innlegg fra deg! Jeg er midt opp i h******. Tusen takk!

    Lik

    1. Kjære Mammaline, tusen takk for det. Jeg har i allefall nok stoff til en del flere innlegg, hver dag er et nytt eventyr. Eller mareritt. Alt ettersom. Hell og lykke til deg, og jeg kan ikke gjenta dette nok: kaffe, alkohol og søppel-TV løser ingenting, men det hjelper.

      Lik

  4. Silje sier:

    Veldig bra innlegg, og som jeg skulle skrevet det selv! Har en på 8 mnd og en på litt over 2 1/2 så kan virkelig relatere meg:) Befriende lesning!

    Lik

    1. Takk Silje! Da har vi nesten samme situasjon, men du ligger et halvt hestehode foran meg. Jeg kan forvente meg at alt er kjempelett fire måneder fra nå, sant?

      Lik

      1. Silje sier:

        Haha, vet ikke om kjempelett er ordet jeg vil bruke, men det blir så absolutt bedre!:)

        Lik

      2. Jeg forventer ikke kjempelett. BEDRE holder i massevis!

        Lik

  5. Ingrid sier:

    DET BLIR BEDRE! Og så har jeg lyst til å tipse om denne tegnebloggen, som jeg følger med glede. Hun har også «pseudotvillinger» (kanskje fjernt nå, men det blir bedre) http://blogg.amelia.se/hejhejvardag/2016/09/13/plotsligt-hander-det-4/

    Lik

    1. Kjære Ingrid, takk for tips! Jeg har virkelig forstått at paradoksalt nok gir fellesskap i ensomheten den beste trøsten. Også sier jo alle til oss som får tette at det er verdt det når de blir litt eldre. Min plan er at de kan underholde og passe hverandre sånn typ et par måneder fra nå. Også kan mannen min og jeg reise på langweekender til Paris og Roma som vi ikke har råd til.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s