Toer´n

– Når du får barn nummer to vil du merke den enorme forskjellen fra første barn. Da vet du fra start hvordan du håndterer den, trøster, banker på stumpen og alt det der… Stemmen til Gro Nylander fløt mild og insisterende fra øretelefonene. – Bullshit! hveste jeg innbitt mens jeg ga barnevognen et bestemt dytt over fortauskanten. Jeg hørte på Foreldrerådets podcast om nærhet, i desperat søken etter trøst og forklaring på hvorfor V. nektet å la meg være i fred ett sekund. Gro Nylander viste seg å være en skivebom til dette formålet, men da hun på toppen av alt dro den gamle leksa om at alt blir så mye enklere med nummer to, hadde jeg fått nok. – Drit og dra, Gro Nylander mumlet jeg. Det brygget opp til skrikebyge nede i vognen (V. begynner alltid med noen korte host, som for å renske halsen skikkelig, før han setter i gang).

Da jeg gikk gravid med min datter, undret det meg hvor ofte jeg fikk spørsmålet ”Er det ditt første barn?”. Det var ofte innledning til samtale med alt helsepersonell, uansett tema. Har det noe å si? kunne jeg tenke. Og ja, det har visst alt å si, i følge enkelte. Rettelse: I følge alle. Da jeg svarte ja på spørsmålet, merket jeg et slags taktskifte hos vedkommende. Ansiktet ble lagt i innsmigrende folder, utstrålingen ble ett hakk varmere og mer sympatisk. – Å, lille venn, du har litt av en oppvåkning i vente, ser jeg for meg at de tenkte. Litt som før Keanu Reeves tar den røde pillen i The Matrix. Men andre runde er det altså mindre dulling : – Jeg vil gjerne melde meg opp på neste ammekurs – Men det er ditt andre barn? – Ja, men ammingen var så vanskelig sist, så jeg vil gjerne friske opp. – Vi tilbyr bare kurs på helsestasjonen til førstegangsfødende, da erfaring viser at mødre utgjør et uromoment. – Åh… I mitt indre så jeg for meg en mødremobb som kuppet møtet og ba alle gravide løpe for livet, lik dyrevernsaksjonister på en pelsfarm.

– Barn nummer to er jo som regel mye roligere, sa jordmor og blunket til meg. Jeg forstod hun insinuerte at dette mest var en refleksjon av mors erfaring og adferd. – Ja, de sier så, sa jeg og smilte litt mens jeg strøk meg over kulemagen. Når alle sier det, må det vel være sant, tenkte jeg, og begynte til og med å gjenta læresetningen overfor andre. – Ja, du vet, andre barnet er jo gjerne mye roligere også vet du, sa jeg nonchalant i telefonen til min mor. – Ja, klart det, når du har gjort det før er du jo også mye roligere. – Ja, nå vet jeg jo at babyer ikke dør selv om de gråter litt, lo jeg, lett overbærende overfor meg selv, og minnet om en tid som aldri ville komme igjen.

FEIL!

Det var ikke mye latter i leiren da jeg satt der med det varslede superavslappede barn nummer to som hylte som en stukken gris hver gang jeg forsøkte å legge ham fra meg, som knapt slapp brystet før han ville spise igjen og som klemte ut av seg mer tarmgass enn noe oppegående menneske kan forstå får plass i en så liten kropp. – Var det SÅNN det var å ha baby? Faen, det hadde jeg helt glemt! Er det lov å angre? Og det gjør selvfølgelig ikke situasjonen noe særlig bedre at alle forventer en avslappet mor med mer kontroll og innsikt når du må innrømme at neida, du har faktisk én fra før. – Å, var det annerledes med henne? – Nei, det var faktisk helt likt. MEN ALLE LOVTE MEG DET SKULLE VÆRE ENKLERE DENNE GANGEN, legger jeg hylende til i mitt indre.

Det er rart hvor raskt kunnskap kan gå tapt. Jeg kan ikke skylde på tiden: Jeg ble gravid igjen like etter min datter fylte ett år. Og selv om jeg vet at når jeg endelig fikk hodet over vannet hadde lyst til å løpe rundt og informere alle spedbarnsmødre om innsikten: ”DET BLIR BEDRE!” så hadde jeg rykket tilbake til start da toer´n meldte sin ankomst. – Jeg orker ikke leve slik. Dette blir ALDRI bedre, hylte jeg til min mann i hysteriske anfall der jeg satt og ammet meg inn i tolvte timen det døgnet. I tillegg til frustrasjonen over å bli redusert til matstasjon og varmepute, kom sjalusien og den dårlige samvittigheten overfor den førstefødte. Dette er også en ny erfaring som er litt underkommunisert i myten om den enkle nummer to. Jeg var ikke forberedt på lengselen etter å være med min datter, og sjalusien som fulgte å se min mann fristilt til å tilbringe all sin tid med henne. Og det mest tabubelagte av alt: Min misnøye med V. for å forhindre meg fra dette. Dette siste gjorde også at jeg felte mang en ramsalt tåre i frykt for at jeg ikke skulle klare å bli like glad i begge barna mine. – Hva slags mor er det som i det hele tatt kan tenke slike tanker? kjeftet jeg på meg selv. – Jeg fortjener ikke å være mor!

V. har vist seg å være en babykopi av sin søster: Mye uro, lite soving, imponerende promper og dedikert gulper. Dessuten med en lett bananform med bøy mot venstre. Det er visst slike babyer jeg lager. Og likevel følte jeg meg altså som en komplett amatør da han ankom. Denne posten er til alle nervøse flerbarnsmødre der ute: Alle som hevder toer´n er enkel kan ta seg en bolle! (Også kan vi gå og ta oss en pjolter, det har vi faen meg fortjent.)

Og PS. DET BLIR BEDRE!