Kjære Kadra, la meg slippe å leve i mørket.

(Posten ble skrevet som svar på Kadra Yusufs kronikk «La meg slippe eksponeringssyke mammabloggere»)

Kadra Yusuf langer i VG ut mot mammabloggerne, og da særlig de som beskriver småbarnlivets mer utfordrende sider. Av en eller annen grunn lar hun de idealiserende bloggerne slippe billigere unna, ”Dem kjenner vi til, og vi har på en måte blitt vant til å ha dem der”, og retter skytsen mot det hun ”liker å kalle for mammasutre-bloggerne”. Slike som roper høyt og lenge om hvor vanskelig det er å få barn. Slike som meg.

I skrivende stund sitter jeg og simultant bysser og pludrer med min fire måneder gamle baby og skriver på Macen. En øvelse jeg for en stor del har perfeksjonert de siste månedene, da jeg noe mot min egen vilje har blitt en mammablogger og har en baby som sjelden sover og krever kroppskontakt store deler av døgnet. Jeg hadde overhode ingen planer om å blogge om morsrollen, og har selv hatt nokså lav toleranse for kvinner som blir mødre, og lar dette faktum overta hele deres tilværelse. Men så skjedde det noe. Fire dager etter fødselen slo en fødselsdepresjon ned i meg like voldsomt og plutselig som lyn fra klar himmel, og absolutt ingenting ble slik jeg hadde tenkt.

Du skriver at ingenting er så politisk korrekt som å klage over foreldrerollen. Og at ”disse utfordringene er strengt ikke reelle heller. Det er bare selvskryt kamuflert som selvmedlidenhet og dårlig samvittighet.” Jeg tror at en som skriver dette aldri kan ha opplevd en fødselsdepresjon (og det håper jeg virkelig for din del at du ikke har heller). Jeg har aldri følt meg så ensom, utenfor og lite korrekt som da jeg som nybakt mor syntes tilværelsen var bekmørk, og mistenkte babyen min for å være en liten tyrann som hadde ødelagt livet mitt. Jeg har sjelden vært så ulykkelig, og aldri opplevd større påtrykk fra omverdenen til å utvise glede og uforbeholden kjærlighet. Det kjentes ikke ut som jeg var en del av et hylekor, bare jævla ensomt og trist. Jeg skammet meg, skammet meg, skammet meg.

Så jeg begynte å skrive. Jeg opprettet en blogg der jeg la ut tekster jeg forfattet om tilværelsen som en høyst ambivalent mor. Og i begynnelsen var det helt anonymt, da jeg tenkte at det jeg skrev egentlig ikke tålte dagens lys. Jeg anså bloggen som en nødrakett til havs, og det var litt slik den fungerte, både for meg og for en del lesere. Jeg har utelukkende fått positive tilbakemeldinger, og det som går igjen er den enorme lettelsen ved å oppdage at man ikke er alene. For det er ensomheten som er det verste ved å oppleve det enorme gapet mellom egen erfaring og det omverden forventer.

Du skriver det er politisk korrekt. Jeg vil hevde det er lite som oppleves som så feil og unaturlig som en mor som ikke uforbeholdent elsker sitt barn. Som nekter å si det er det største som har hendt henne. Som av og til angrer. Jeg forsøker å bruke humor når jeg skriver, fordi jeg ikke vet noen annen måte å behandle dette stoffet på. Vi ler av det som er ubehagelig. Det er en overlevelsesmekanisme.

Min mammablogging er ikke fordekt selvskryt. Den er drevet av skam og dårlig selvfølelse. I bunnen av humoren ligger en dyp og ektefølt angst for å feile i morsrollen. Vi trenger fortellingene om det som er vanskelig, også de som inkluderer barn og morskap. Det som hjelper best mot min fødselsdepresjon er å dele den. Det er ikke fordi jeg er eksponeringskåt, og vil bruke mitt barn for oppmerksomhet. Det er fordi skammen minsker med opplevelsen av fellesskap. Både min og andres. Det dummeste vi kan gjøre, er å mate angsten med krav om taushet og privatlivets fred.

Reklamer

10 kommentarer Legg til din

  1. Anel sier:

    Kjære blogger.
    Jeg er ikke glad i blogger om mote, interiør, perfekte familier eller ustabile ungdommer. Jeg leser mye nyheter, værmeldinger og andre ting som setter meg i kategorien «trebarnsmor i tredveårene».
    Din blogg, derimot, traff meg. Jeg ble nemlig trebarnsmor nå i sommer. Det har vært tøft. Jeg VET det blir bedre. Nummer tre var og er veldig ønsket. Men utfordringene har slått føttene under meg mer så en gang.
    Takk for at du skriver. Takk for at du er ærlig. Takk. ❤
    Hilsen (søvnløs) trebarnsmor i tredveårene.

    Liker

    1. Kjære deg, her kommer en innrømmelse: Jeg leser ingen blogger selv, og hadde jeg gjort det hadde det nokså sikkert ikke vært mammablogger. Og hele denne siden startet anonymt som en slags skriftlig dumpingplass for frustrasjonen og ensomheten min Det sagt, så må jeg innerst inne hatt et ønske om å dele, siden jeg trykket på «publisér». TRE barn? Du er en helt! Husk at det ikke er forbudt å si at det er tøft, bare fordi barnet var ønsket og du visste hva du gikk til. Du trenger ikke komme med unnskyldninger. Det er faen meg tøft, og det må det være lov å si uten å bli mistenkt for å være en dårlig mor eller dårlig menneske. Takk for tilbakemeldingen din. Det varmer.

      Liker

  2. Mammaline sier:

    Din blogg er så utrolig viktig! Nok en gang, tusen takk for at du setter ord på dette temaet som er så innmari vondt, sårt og vanskelig. Jeg håper så inderlig du føler deg litt bedre❤️

    Liker

    1. Kjære deg, takk for omsorgen og takksigelsene. Ja, det er vondt og sårt, og det går opp og ned. Den beste medisinen er bloggen og tilbakemeldingene fra alle de fantastiske mødrene der ute.

      Liker

  3. Iren sier:

    Det at noen tør og ikke minst klarer å sette ord på en tilværelse som mamma det ikke alt har vært fryd og gammen, er så viktig!
    Jeg syntes at både graviditeten og starten på livet som mamma var tøff, jeg prøvde å snakke åpent og ærlig om dette, men opplevde at de fleste rundt meg syntes at det var for ubehagelig å forholde seg til og forsøkte å snakke bort følelsene mine, noe som gjorde at jeg følte meg ganske så alene, unormal og som et dårlig menneske. Jeg var på vei inn i en fødselsdepresjon og disse holdningene gjorde at jeg valgte å late som og bare si det som folk forventet, gjorde det bare så mye verre, det forsterket bare følelsen om at jeg var en dårlig mor og ikke fortjente å få barn.
    Jeg oppdaget bloggen din en dag jeg var ute å trillet tur med skrikerungen min, som for en gang skyld sov i vogna, jeg gikk med angst i magen i frykt for at han skulle våkne. Det å lese om noen andre i samme situasjon som meg og som klarte å sette ord på det og så galgenhumoren i det, det hjalp så utrolig mye! Det hjalp meg til å føle meg mer normal, sette ord på følelsene mine og rett og slett gi mer faen i hva andre mener er ok å føle som nybakt mor. Fra den dagen av begynte jeg å føle meg gradvis bedre og kunne konsentrere meg om å gjøre det beste ut av situasjonen uten å fokusere på hvor dårlig mor jeg var bare fordi hjertet mitt ikke var nær ved å briste av kjærlighet ved synet av barnet mitt. Jeg bestemte meg for at jeg var en god mor fordi jeg var flink til å ta bare på mitt «vanskelige» barn og tilpasse meg han og gjøre alt jeg kunne for å hjelpe han i det han helt tydelig opplevde som en tung start på livet. Morsfølelsen kom til slutt, det tok nesten 3 måneder. Den har ikke gjort meg til en bedre mamma, for det er jeg overbevist om at jeg allerede var, men den har heldigvis gitt meg mer glede i hverdagen og det nyter hele familien.
    Tusen takk for at du hjalp meg, vi behøver ikke færre slike som deg, vi behøver mange mange flere for å veie opp for alle de som idylliserer livet og gjør det vanskelig for kanskje både seg selv og andre som ikke helt passer inn i det idylliske bildet de skaper.

    Liker

  4. Hurrameghei sier:

    Er så enig med deg! Jeg beskriver fortsatt opplevelsen min av å bli mamma som å bli påkjørt av en buss. Lamslått av det nye livet som var alt annet enn det jeg hadde trodd eller drømt om. Opplevde også at folk syntes negativt om meg som ikke gikk med stjerner i øynene hele tiden.Til og med helsesøster nektet for at jeg kunne være deprimert til tross for at jeg scoret på skjemaet deres(?). Nummer to (sistemann som skulle nytes i fulle drag, for NÅ var vi jo forberedt), viste seg å bli nummer 2 & 3… Ingen innpakket selvskryt her heller, bare følelsen av å ikke strekke til, Det er godt å vite at man ikke er alene i å føle på vonde tanker, så takk til deg som får meg til å føle meg litt mer innafor;-)

    Liker

  5. Hanne sier:

    Så fint du skriver! Nydelig!

    Liker

  6. Paal S. Klev sier:

    Hvis du føler slik en overdrevet skam burde du kanskje oppsøke en form for behandling?

    Liker

  7. Linn sier:

    Hei,

    Jeg kom over bloggen din tilfeldig og har kost meg med de humoristiske betraktningene til babylivet.
    Jeg høres helt sikker litt psyko ut (For det er jeg. Neida, joda….neida), men vi er nok samme mennesketype du og jeg.

    Dog, over til poenget-
    Jeg er en kvinne som egentlig ikke liker barn, synes alt rundt barn virker som et ork og et mas og aldri har sett gleden med disse skrikerungene. Sånn sett er jeg enig med Kadra i at alle de «ærlige bloggerne» igrunn gjør vondt verre.
    Men, som ved et trylleslag har jeg begynt høre klokken tikke. Jeg tar meg i å smile til babyer på butikken og lese meg opp på babyliv på nett. Med andre ord så holder jeg mentalt på å forberede meg på tanken på barn.
    Tanken på barn er så ny og skremmende at jeg leter opp blogger og tema om emnet og en bekreftelse på at det vil gå bra og at det er verdt det. Dessverre så leser jeg bloggen din som en bekreftelse på at barn virkelig ikke er verdt det. Den blir en bekreftelse på at alt jeg tenker om barn og mammalivet er korrekt og at det er et liv som ikke noe å trakte etter. Dette er mine betraktninger og selvsagt sikkert ikke noe du er enig i. Jeg lurte på om du kunne «grei ut» om fordelene med mammalivet. Hva gjør det verdt det? Hvofor skal en kynisk kvinne tørre satse og hive seg ut i mammatilværelsen?

    Stay cool!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s