Draumkvedet

Så… da har vi taklet smokkenekt, parforholdets død og fødselsdepresjon. Noen som er klare for de virkelig mørke greiene? Jeg snakker selvfølgelig om nattesøvn.

Da jeg stod opp i dag brukte jeg den første timen av dagen på å grine og kjefte på mannen min for at han ikke er meg. La meg forklare: Poden er i skrivende stund inne i en dårlig søvntrend, der han har begynt å våkne ca. hver halve time om natten for å ammes. Om man tar høyde for at jeg ikke er en sånn samsover (ikke faen!) som kan sove mens babyen spiser, og gjerne bruker lang tid på å sovne igjen etter jeg vekkes, og som ikke får sove når jeg vet jeg bør sove, fordi tiden er knapp, ja da kan du kanskje regne deg frem til at det blir litt lite søvn på mor. Nå er jeg godt klar over at det å grine og kjefte på mannen min for at han ikke er meg er den beste måten å bruke overskuddet mitt på, og det gjør ham selvfølgelig veldig innstilt på å gi omsorg og støtte å få en verbal overhaling. Men det er det som er greia med søvn da: Man blir litt tussete når man ikke får den. Så er det altså heller ingen hemmelighet hvilken tilstand jeg befinner meg i når jeg nå tar for meg dette temaet (Du er herved advart og Gud gi meg styrke!).

Vel, la oss først gjøre en grovfordeling av partene i denne krigen (foruten deg vs. babyen). Soveideologien kan stort sett deles inn i to leire: De som lar barna skrike, og de som ikke gjør det. Årsaken er ganske enkel, og det handler om kvantitet og kvalitet. De som lar barna skrike, er som oftest lykkeligere, mer velopplagte typer som har vært igjennom et kort helvete for å oppnå sjelefred (kvalitet). De som ikke lar barna gråte er ofte litt dratt og energiløse i fremtoningen, men de har ikke måttet gjennomleve den påkjenningen det er å torturere sitt eget barn for en kort periode (kvantitet). Du har sikkert hørt om Ferber, CIO (Cry it out) og Sleep easy solution? Kjært barn har mange navn, sies det, men her er det ingen kjære mor. Det er liksom det som er konseptet.

Før jeg fikk barn trodde jeg søvn var en basal funksjon vi mennesker er født med evnen til å gjøre, uten noe særlig krimskrams eller mikkmakk. Så var jeg hjemme en juleferie da datteren min var fem måneder, og svigerinnen min kommenterte at datteren min var så våken. – Pleier hun å være det? – Eh. Ja? svarte jeg. I smug logget jeg på Amazon og lastet ned en bok om babyer og søvn, for å sjekke om hun var normal. – Åja, man må LÆRE babyen å sove!? Og her hadde jeg gått rundt og tenkt hun bare kunne ta seg en dupp om hun følte for det. Stakkars liten. Ikke rart hun var grinete. Hun var dritatrøtt, men ingen (jeg) hadde kommet på å hjelpe henne med å sove. Det er det som er så underlig med babyer: Jo trøttere de er, og jo mer de trenger søvn, jo hardere stritter de i mot. Who knew? (Vel, alle uten om meg, viste det seg).

Så da var det baby-bootcamp-sleep-edition på lille tutta. Og for alle dere uinvidde: Valg at bootcamp-metaforen er ikke tilfeldig. Det er skikkelig opplegg, med stoppeklokke, skjemaer, basestasjon og strategiske valg. Jeg gikk altså for tortur-metoden. Den endelige avgjørelsen kom først etter jeg selv hadde blitt torturert i en drøy uke, der lillegull vekket meg hvert 15. min. om natten med skrik og gråt og trengte hjelp til å sovne igjen. Til sist ble jeg altså overbevist om at jeg ble en så dårlig mor dagtid av ekstrem søvnmangel at det var best for oss begge å velge søvntrening. Men helt ærlig: Jeg måtte ville gjort det om det bare var best for meg også. Baby sov kun dagtid hvis jeg trillet, så jeg ble en slags rullende zombie som vandret hvileløst rundt i nabolaget, stadig mer blek, dratt og illeluktende. Ofte er det et aspekt folk som er i mot CIO ikke anerkjenner nok: Man velger ikke å søvntrene fra et nøytralt standpunkt, man velger å intensivere det helvete man allerede lever i for å komme ut av det.

Nå er jeg altså midt i en heftig søvnregresjon med V. Jeg kjenner lusa på gangen, og har så vidt begynt å lese meg litt opp på søvntrening igjen. Jeg startet dette innlegget med å nevne de to leirene: Skrik vs. ikke-skrik. Jeg har hatt suksess med søvntrening, så jeg har valgt side og synes litt synd på de som ikke har gått samme vei. Og jeg er overbevist om at de på sin side synes synd på barna mine, og føler seg moralsk overlegne. Det er helt greit. Men det som provoserer meg noe så inni helvete er de som stiller seg med ett bein i hver leir og prediker en gylden middelvei. Det kan kanskje høres ut som en god idé, det beste fra begge verdener, sant? FEIL!

Da søvn som tema er noe av et vepsebol å regne blant småbarnsforeldre, er de fleste artikler som publiseres i norske medier verken fugl eller fisk. Men det rådes generelt til å starte med ”gode leggerutiner” fra tre måneders alder: ”Ikke gjør barnet avhengig av din hjelp, byssing, amming eller liknende for å sovne.” ”Ha et fast rituale før leggetid, så babyen skjønner det skal sove og blir avslappet i kroppen.” ”Legg barnet i sengen mens det fremdeles er våkent, så det lærer å finne søvnen selv.” Høres jo logisk ut. Det likner på mantraet de har på den lokale helsestasjonen: Så lite stimuli som mulig! Problemet er bare at disse rådene gis sammen med et forbud mot å la barnet ligge og gråte alene, i hvert fall ikke om det er mer enn sutring (den kan tolereres en liten stund). Så når V. friker fullstendig ut når jeg starter på leggeritualet fordi han skjønner jeg har tenkt til å legge ham snart (”slappe av i kroppen”?!), og jeg er heldig om jeg klarer å få stoppet hylingen med en pupp, fordi om han skikkelig har skreket seg opp så hjelper ingenting, og om han ikke blir søvnig av ammingen gjerne får panikk på nytt i det jeg legger ham i kurven: – Judas! skriker han. Hele bakhodet hans blir vått av svette, han veiver med knyttnevene i luften og hyler til han mister pusten. Man kan trygt konstatere at det er mer enn ”sutring”. Da vet jeg at det eneste som funker er å løfte ham opp, ta ham med opp i stuen igjen og bysse ham intenst i ca. en halvtime før han kapitulerer av utmattelse. Så mitt spørsmål til disse anti-Ferber-ekspertene som sier man skal vokte seg for å gjøre babyen avhengig av hjelp for å sovne, men ikke skal la barnet skrike: HVA FAEN SKAL MAN GJØRE DA?

decd776598cfad4fb459646c5d5f772f
Deilig propaganda: Denne er hentet fra en side som linker CIO til krybbedød.

Dette er mitt problem med den gylne middelvei: Den plasserer mødre i en Catch-22-situasjon der de er dømt til å føle seg mislykket og rådville. Med Attachement-bevegelsen versus Cry-It-Out vet vi i det minste at vi må velge mellom pest eller kolera, og at begge deler krever blodslit på hver sin måte. Jeg ser med gru for meg kvinner som kjenner seg mislykket hver eneste kveld fordi de nok en gang har måttet lirke en sovende baby fra puppen og over i kurven for at den ikke skal begynne å gråte. Som ikke klapper seg på skulderen der de ser den lille sove søtt, men kjefter på seg selv fordi man gir barnet dårlige vaner. Eller som med angst i magen lurer på om babyen har fått permanent hjerneskade fordi man lot den gråte seg i søvn en kveld.

Jeg har ingen løsning og søker ikke råd. Mitt anliggende her er å rope høyt, høyt at det ikke finnes noen enkle løsninger, selv om enkelte eksperter hevder det. Og når man vet det er det gjerne lettere å se at noe er vanskelig, fremfor å bedrive selvkritikk. Og selv om nesten alle søvn-ekspert-artikler handler om barnas behov, vil jeg gjerne kaste en brannfakkel i debatten: Vi mødre er også mennesker med behov og preferanser. Det må gjerne tas med i vurderingen.

Advertisements

3 Comments Add yours

  1. Hørselsvern er vår løsning. Vi har nemlig kombinasjonen av skrike-så-jeg-dør-baby, men det er uansett hva vi gjør. Så hørselsvern altså. Det tar bort den der ekstra edgen som gjør at du fullstendig mister deg selv.

    Lik

  2. Mammaline sier:

    Nå er min baby snart 5 mnd og inntil for ett par dager siden har jeg delt seng med han. Kun han og jeg og puppen på gjesterommet. Det eneste som får han til å sove på natten er pupp og på dagtid er det bæring. Han HATER vognen. Jeg holder på å bli gaaaal. Hver dag går jeg 2,5 til 3 timer med 7,6 kg på magen. Sa jeg at jeg holder på å bli gaaaal? Og samtidig vokser en stor klomp i magen som sier at dette er min skyld, jeg har gjort han vant til dette. Jeg har selv skapt dette helvete med dårlige søvnvaner. Vel, nå prøver vi sprinkelsenga, men det betyr egentlig bare mer arbeid og enda mindre søvn enn før… For puppen trenger han selvsagt hver time fortsatt. Men jeg får i det minste dele seng med mannen igjen. Konsultasjon hos Sovekarin er booket. Takk for at du får meg til å føle at jeg ikke er alene.

    Lik

  3. Anda sier:

    De har rett på flyene; ta på egen maske først, hjelp deretter andre. Og så er det forskjell på unger, minien her i hus har alltid respondert bra på attachment-tilnærming, og er en harmonisk liten klump så lenge hun får kroppskontakt. Storemini derimot blir stimulert av selskap, og trenger å roe ned selv, for hun klarer det ikke når vi er der, da fyrer hun seg bare opp. Pappaen sover og best alene. Så da blir det til at jeg sover med minien, og pappan og storemini sover på hvert sitt rom. Og alle sover godt så lenge storeminien ikke er inne i en periode med sovenekt. Selv om ekspertene mener jeg og pappaen skulle sovet sammen, og minien på eget rom.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s