Baby blues

Etter at jeg fikk barn, og både frivillig og ufrivillig blitt meldt inn i diverse mammaforum, nyhetsbrevlisterog facebookgrupper har jeg sett min andel av ”Det-jeg-skulle-ønske noen-hadde-fortalt-meg-om-barseltiden-lister”. Noen er seriøse, av typen ”Jeg ante ingenting om den umiddelbare og overveldende kjærligheten jeg skulle føle for dette barnet”. Andre er mer trivielle: ”Ingen hadde forberedt meg på den voldsomme produksjonen av ørevoks spedbarn kan stå for”. En del handler om mors egen kropp: ”Ingen hadde fortalt meg at livmoren kunne komme ut gjennom skjeden, at jeg måtte tisse i dusjen eller legge våte bind i frysen. ” Graviditet og fødsel byr på mang en overraskelse og innføring i hittil ukjente kjerringråd. Nå skal jeg gjøre noe så uoriginalt som å skrive min egen ”Hva-jeg-skulle-ønske-liste”, for jeg har faktisk ikke sett min egen utgave noe sted.

Den er ganske enkelt, og består av ett eneste poeng: BABYEN VIL IKKE BLI FØDT! Noen av dere gikk kanskje en uke over termin og ble igangsatt, først med ballong og så med piller og så med drypp, og dryppet ble skrudd opp og opp og opp… Dere nikker kanskje anerkjennende og tenker: Tell me about it! Men det er egentlig ikke dere jeg snakker om nå (men all min sympati og medfølelse til dere). Babyer generelt, født før termin, på dagen (nei forresten, ingen blir jo det) eller etterpå, vil ikke bli født! Og det er i grunn ikke så rart. Man trenger ikke lide av klaustrofobi for å forstå at man kommer litt i skvis på vei ut i den virkelige verden. Babyens vei til selvstendighet har en trang fødsel, for å si det som det er. Det rekker nok å bygge seg opp en del frustrasjon på vei ut, og det første de gjør etter ankomst er å skjelve med underleppa før de setter i en vræl som rister alle lemmer og farger huden rød. Og vi mennesker er jo søte da. Når vi ellers i alle andre sammenhenger ville tolket en slik oppførsel som uttrykk for angst og misnøye, ser vi det på fødestuen som lyden av suksess og livskraft. Etter en ukes tid dog: Not so much.

Forsøk å sette deg selv inn i babyens sted (uten å bli for grafisk): Den har ligget og vugget i perfekt temperert badevann, fått maten intravenøst og lyttet til beroligende lounge-musikk (hjertebank og blodsus). Etter å ha blitt kjørt igjennom tunnelen fra helvete, lander de med et plask i en iskald verden full av blod, gørr og behov som må tilfredsstilles. De fleste har hørt om fødselsdepresjon hos mor, men hva med babyen? Den utviser alle de klassiske tegnene: Gråter lett, sover mye, trøstespiser og har et mildt sagt avslappet forhold til personlig hygiene. Min egen teori om kolikk, denne myteomspunnede skrekkdiagnosen, er at det ofte er snakk om en fødselsdepresjon.

Så hvorfor i all verden skulle jeg ønske noen hadde fortalt meg dette? En slik fremtidsvisjon kan vel ta glansen fra den mest strålende gravide? Vel. Da jeg fikk mitt første barn (og for så vidt mitt andre) begynte jeg å lengte etter en kundeservice for nybakte mødre: – Hallo, babysentralen, vær så god? – Ja, hei, mitt navn er Heidi og jeg fikk en baby for tre uker siden, og jeg tror det er noe galt med den. – Hvordan arter det seg? – Vel, hun vil bare spise hele tiden, alltid ligge inntil meg og sover maks ti minutter i strekk hvis jeg ikke vugger henne. – Uffda. Vi skal sende en ny en med det samme.

2babies.jpg

Om noen hadde fortalt meg at babyer generelt er skikkelig misfornøyd med å bli født, ville det jo ikke forandret på situasjonen, men jeg ville kanskje brukt litt mindre tid på å lure på hva som var GALT. Hvorfor MIN baby oppførte seg som om hun helst ville krabbe tilbake opp i slufsa, og det eneste jeg kunne gjøre for å trøste henne var å gjøre ting som simulerte tiden i mors liv. Jeg trodde jeg hadde fått et mistilpasset, nedstemt barn som ville sluke meg med hud og hår, som et sort hull. Og det er ikke det at jeg ønsker å ødelegge barseltiden for noen med min ”Hva-jeg-skulle-ønske-jeg visste”-liste. Men jeg tenker innimellom på hvor mye mindre tid jeg ville brukt på å være misfornøyd med babyen min, og føle meg ensom, dersom noen hadde forberedt meg på at de første tre månedene av babyens liv vil handle om å omstille den fra livmoren til livet. Den synes rett og slett verdens er ganske dritt, og en god stund vil det føles som om du jobber for en slavedriver som ikke kan annet enn å klage og produsere bæsjebleier. Det er en oppførsel som aldri ville blitt akseptert i noen annen sammenheng, og dette er noe av kjernen i begrepet ”uforbeholden kjærlighet”. Hadde du kunne tatt forbehold, hadde du gjort det, for å si det sånn, men det er ikke slik naturen fungerer.

Og det finnes altså fremtidsoptimisme i denne viten-om-barseltiden-listen min. La du merke til det? Hint: ”De første tre månedene”. Det er nemlig en tidsbegrenset periode. Og for alle som står midt oppe i det, er denne kunnskapen fra oss som har kommet ut på andre siden, gull verdt. Altså: 1) Babyen vil ikke bli født! 2) De fleste babyer er mer eller mindre fødselsdeprimerte 3) DET GÅR OVER!

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s