Om meg

Å være eller ikke være mor, det er ikke spørsmålet. For når du først har hoppet i kvikksanden med begge føttene først, sitter du fast, og det er ingen vei tilbake. Jo mer du kjemper i mot, jo raskere blir du trukket under. Det gjelder å lete etter luftlommer og ikke få panikk.

Meg: En kvinne i begynnelsen av tredveårene som befinner meg i den absurde situasjonen at jeg just har blitt mor til nummer to på kort tid. Hvordan kom jeg hit? Det er tøft, og jeg krangler for tiden med en fødselsdepresjon, som heldigvis har begynt å lette. Men jeg sitter fremdeles igjen med et kynisk skråblikk og en klaustrofobi som jeg bestemt mener er en del av meg, og denne erfaringen, og ingen passerende diagnose. Fy søren for et sjokk det er å få barn. Det likner overhode ikke på de kollektive historiene vi omgir oss med. Det vil si, for meg gjør det ikke det. Så enten er jeg et utskudd, eller så lyver alle andre. Det kan godt hende det første er tilfelle, det føles i allefall slik. Men jeg tror også at vi omgir oss med snevre og ekskluderende fortellinger om morserfaringen. Eventuelt er jeg den verste moren ever. Men jeg vil ikke gå med på det før jeg i det minste har forsøkt å dele noen erfaringer fra skyttergraven.

Advertisements